Våte kjærtegn

Skyggene danser fra den ene siden av veien til den andre. De har det travelt. Kanskje følger de meg hjem. Trærne rammer inn veien foran meg. Jeg begynner å gå raskere, skyggene jager meg fremover. Vinterkulden blåser inn under jakken min og kryper oppover armene mine. Som kalde, våte kjærtegn. Uønskede kjærtegn. Dråper faller fra trærne over meg. Jeg må ha glemt paraplyen i baren. Kanskje kan venninnen min ta den med for meg. Samtalene fra tidligere i kveld har blitt til svake ekkoer i tankene mine. Ingen ord, bare myke melodier. Jeg husker ikke helt om jeg fikk sagt hadet til alle som var der. Jakken min fikk jeg akkurat rasket med meg før jeg gikk. Hvorfor hadde jeg det så travelt? 

En kald dråpe treffer meg på nesen, og jeg innser at jeg har gått feil vei. Jeg blir usikker på hvor jeg er, og tar frem mobilen for å se på kartet. Faen. Skjermen er så våt at jeg ikke klarer å taste inn koden. Jeg hører skritt bak meg. En følelse av å ikke være alene klamrer seg til ryggen min. Noe gjemmer seg i mørket. Jeg begynner å gå raskere, redd for å oppdage hva som lager lydene. En bil kjører forbi og blender meg. I et kort øyeblikk synes jeg å høre navnet mitt bak meg. Det haller gjennom luften og blir slukt opp av regnet. Så begynner jeg å løpe. De våte klærne holder meg igjen, drar meg mot bakken. Redsel setter seg i halsen, gjør det vanskelig å puste. Hårene på armene mine skyter opp og presser mot genseren. Jeg ser nesten ikke veien foran meg lengre, bare skyggene som nærmer seg fra alle kanter. Alt jeg kan høre er mine egne pulserende hjerteslag, mens pusten står som røyk ut av munnen. Jeg vet ikke hvor jeg er på vei nå, har ingen tid til å bry meg. Langt borte skimter jeg en lyktestolpe.

Skyggene puster meg i nakken nå. Hvisker noe. Søte ord, som om de vil lokke meg inn i mørket. Jeg kjenner blodsmak i munnen og vrir på hodet. I samme øyeblikk forsvinner bena under meg. Smerten i håndflatene overdøver redselen i et lite sekund. Jeg puster inn natten. Den smaker råttent, kaldt. Lyktestolpen er kun noen meter borte. Den sprer sitt varme lys over veien, som trygghet. Jeg kan nesten ta på lyset. Sølepytter reflekterer strålene tilbake til meg og regnet får vannet på overflaten til å skjelve. Refleksjonene danser. Plutselig virker alt utenfor skjæret så mye mørkere. Jeg søker tilflukt under stolpen, våger ikke ta flere skritt. Følelsen av å ikke være alene sniker seg innpå meg igjen. Det er noen der, mellom trærne. Ekkoene fra tidligere på kvelden har blitt til skrik. De skyter gjennom tankene mine, vil fange oppmerksomheten min. Truende, påtrengende, klamme. Jeg gransker sølepytten jeg står i, lyset over meg flakker. Skyggene har fanget meg, de tar tak rundt halsen min og klemmer til. Jeg får ikke puste. En hånd på skulderen min holder meg fast. Varm og våt. Noe mørkt sprer seg over hodet mitt. Plutselig sitter jeg i baren igjen.

Venninnen min prater med bartenderen. Resten av gjengen er på dansegulvet. Jeg kjenner noe varmt og klamt på skulderen min. Et «hei» blir hvisket i øret mitt mens en arm sniker seg rundt hoften min. Jeg ofrer et tynt smil mens han setter seg ved siden av meg. Han forteller meg om studiet sitt, hvor kjedelig det er og hvor glad han er at vi inviterte ham med ut i dag. Jeg nikker og smiler. Han spør om jeg vil ha en øl. Jeg takker nei, han kjøper en likevel. Når han har fått nok av samtalen, reiser han seg, forsøker å få meg til å danse. For en idiot tenker jeg, og snur meg mot baren igjen. Plutselig står han så tett bak meg at jeg kjenner stoffet i t-skjorten hans mot armene. Jeg stivner. Ubehaget klorer seg oppover ryggen min. Et pust mot hodet mitt. En hånd på magen. Et kyss i nakken. Jeg føler meg fanget og det piper i ørene. Når jeg ikke reagerer ler han og går bort til de andre. Jeg hører skrittene forsvinne og kjenner kulden krype tilbake i kroppen min.

Det skarpe lyset fra en bil som kjører forbi henter meg tilbake til virkeligheten. Hånden er fortsatt på skulderen min. Jeg hører en andpusten stemme bak meg. «Jeg klarte så vidt å ta deg igjen.» Jeg snur meg og ser inn i øynene til venninnen min. Regndråper pynter ansiktet hennes, får de røde kinnene til å glitre. Hun holder paraplyen min over hodet mitt.