Togene kjører

"Avreise om 5 minutt." Klokken er snart der, jeg bør gå på for å finne en plass. Jeg reiser uten setereservasjon i dag, så jeg bør vøre tidlig ute. Helst en plass ved vinduet, slik at jeg kan se hvor vi kjører. Gjerne litt langt fremme, slik at jeg kommer meg ut fort.
“I hvilken retning går toget?" spør noen bak meg. Jeg snur meg, og ser at de peker på toget til venstre.
“Litt usikker. Men fremover tror jeg."
"Det skal vel kanskje i retning gode valg og personlig utvikling.”
“Kanskje det, ja,” sier jeg og trekker på skuldrene. Personen har med seg en hel haug med baggasje på en tralle. Og en stor sekk på ryggen. Gamle minner titter ut av den. Kanskje jeg har pakket for lite? Bør jeg snu for å røske med meg litt flere øyeblikk og erfaringer før jeg går om bord?
Uten forvarsel kjører toget. Jeg ser etter det mens jeg kjenner kulden på fingrene. Det andre toget står fortsatt. Men jeg vet ikke hvor det kjører, hvilken retning det skal, eller hvor lang reisen er. Jeg tar noen skritt mot toget, det ser fult ut allerede. Jeg trykker på knappen for å åpne døren og tar det første steget.

Men i stedet for å kjøre tog, sitter jeg en plass i Berlin. Det kjører tog her også, men ikke så ofte av den metaforiske typen. For en måned siden hadde jeg tenkt å skrive en tekst for Katarsis. Men om hva? Kanskje om året som var eller om året som kommer?.
"Du kan jo skrive om prokrastinering?” sa noen på møtet vårt, etter at jeg hadde sagt at jeg ikke hadde klart å komme i gang enda.
"Kanskje det ja. God idé egentlig.”

Men jeg kunne jo ikke starte å skrive før jeg var ferdig med eksamen! Da trengte jeg selvfølgelig tiden min til å skrive mega detaljerte to do-lister for eksamenslesing og dekorere veggene på rommet mitt. Og når jeg var ferdig med det, innså jeg at jeg egentlig bør sortere alle notatbøkene mine. Også var blekket i pennen min nesten tomt, så jeg trengte å kjøpe nytt før jeg startet å skrive. Men før det, måtte jeg lage en liste over alle andre ting jeg trengte å kjøpe, slik at jeg ikke tok en unødvendig handletur. Men da var det allerede kveld, så det var lurere å bare ta det neste dag. Plutselig var jeg på toget til flyplassen; med nytt blekk, sorterte notatbøker, og en liste med ferdige gjøremål. Men uten tekst.

Så her sitter jeg nå; i en annen by i et annet land, uker senere. Timer før fristen. Plutselig er alle eksamener omme, og det er ingenting som må gjøres. Ingenting som kan brukes for å utsette vanskelige ting. Fremmede liv passerer forbi vinduet her, akkurat som de gjør i Bergen. Også her går tiden videre uten å spørre meg om hva jeg føler om det. Uten å gi meg tid å tenke gjennom alt, planlegge alle muligheter, alle steg. Uten nok tid til å prokrastinere hvert valg.

En vinkende katt av plastikk står i vinduet. Når alt er stille høres det ut som om noen spiller ultra-rytmisk ping pong. Katten forstår ikke hvordan det føles å skrive en tekst. Eller øve til en eksamen. Hvor vanskelig det er å gi ord til noe som alltid er til stede. Noe som sitter i hjørnet på rommet, mens det prøver sitt beste på å unngå øyekontakt med deg. Som når jeg knuste vannflasken min på treningssenteret, og alle plutselig fant noe interessant å se på i taket mens jeg tørket opp halvannen liter vann. Katten kjenner ikke følelsen av at livet fortsetter uten deg.

Er det redselen for det ikke-perfekte som får oss til å bremse, stoppe og snu? Som får oss til å aldri gjøre en ting lenge nok til å måtte føle skam for ikke å være flink? For hva skjer egentlig om vi hopper rett ut i det, uten å vite temperaturen, eller om det i det hele tatt er vann som er der nede? Kanskje det blir et grusomt rot med følelser og mislykkede forsøk. Men kanskje, bare kanskje, blir det til noe som får noen andre til å føle seg sett, til å finne ord på noe de aldri har turt å si høyt. Eller, vi finner ut at vi kan le over hvor pompøst det er å skrive om prokrastinering. Helst sammen. Uten å føle oss alene i rotet.

Når verden krymper til den passer på arket mitt, er det på tide å se opp igjen. Til å se på hvilke farger som preger verden, hvilke ansiktsuttrykk som pynter menneskene som går forbi. Jeg tipper at togene fortsatt går. Selv i førjulskaoset. Men metaforiske tog kommer og går ofte nok til at vi slipper å planlegge reisen. Noen ganger er det til og med finest å gå et par stasjoner til fots. Og om vi tar feil tog, er det ikke verre enn å bytte ved neste stasjon. Eller vi finner en retning vi aldri hadde vurdert å reise i før.