Terapi

Mannen sitter forventningsfull overfor henne. Han har ikke sagt et ord siden han kom inn døren, ser bare på henne i spenning. Venter på at hun skal innlede samtalen. Hun orker ikke å møte blikket hans, ser heller på klokken. To minutter har rukket å passere i stillheten. Hun kjenner en varme bre seg opp halsen og over kinnene; vanligvis håndterer hun slike situasjoner godt, men denne timen kjenner hun kommer til å bli vanskelig. Hun vrir seg i den blå stolen, den ene av to plassert innerst i det beigemalte rommet som er hennes kontor. Atter et minutt passerer før hun omsider ser opp på mannen og møter hans blikk. “Hvordan har du det i dag?”, spør hun.

Han hadde kommet inn med en moderat depresjon, og hun hadde gradvis hjulpet ham ut av den. Det var en strevsom prosess. Han hadde slitt med å dele sine følelser. Hun gjorde et poeng ut av at det var viktig at de dannet en god relasjon hvor han følte seg ivaretatt og trygg nok til å ville dele. Etter hvert klarte han å åpne seg opp for henne. Hun kjente stolthet. Ikke over ham, men over seg selv som hadde klart å snu kursen for dette mennesket. Nå var han endelig på bedringens vei.

“Hvordan har du det?”

Mannen svarer henne med samme spørsmål i retur mens han smiler lunt.

“Det er jeg som stiller spørsmålene i dette rommet”, svarer hun skarpt.

Alt hadde vært på det rene inntil for en uke siden. De hadde sittet i de samme blå stolene i det samme beigemalte rommet. Med 45 minutter til rådighet, som alltid. Hun merket en endring i hans såkalte status presens. Han virket lett og oppstemt, nærmest forelsket. Hele timen satt han og smilte lurt, som om han hadde en hemmelighet i ermet. Hun skulle sett det komme, men ble allikevel overrasket da han brått plantet et kyss på kinnet hennes på vei ut døren da timen var omme.

Hun var fortumlet. Hvordan skulle hun forstå denne situasjonen? Var han interessert i henne? Hvordan kunne han ta så feil? Hva skulle hun gjøre? Hun hadde sannelig ikke gitt inntrykk for at hun ønsket noe mer enn et profesjonelt forhold. Tanken gjorde henne kvalm. Ikke fordi det var uetisk av en terapeut å innlede et forhold til pasienten sin, men fordi hun ikke orket tanken på at en mann som ham trodde han hadde en sjanse med henne. Fortvilelsen ble erstattet med avsky.

Hun synes han var patetisk. Han var en stor mann med et rufsete utseende. Ambisjon og mål eide han ikke. Han hadde kastet bort tredve år av livet sitt på å drive dank. Ikke rart han var deprimert. Hun sa selvfølgelig ikke noe av dette høyt, hun var tross alt profesjonell, men tanken lå og ruget i bakhodet. Allikevel, i etterkant av fadesen siste time hadde hun kjent på et behov for å sette ham på plass. Hun hadde et behov for å hevde seg over ham. Han var alt hun ikke ønsket seg i en mann, og hun trengte å fortelle ham det sånn at han ikke gikk rundt i verden og forestilte seg at de noensinne kunne bli et par.

Klokken på veggen tikker høylytt. “Jeg tror jeg kanskje har misforstått", sier mannen og bryter stillheten som på nytt hadde inntatt rommet. Stolen knirker idet den runde kroppen hans lener seg tilbake. Han smiler fortsatt lunt. Det fremkaller ergrelse i henne. Hvordan kunne han sitte der og late som ingenting? Han hadde åpenbart overskredet en grense. Hun kjenner det boble i henne.

“Ja, du har det!" Hun ser strengt på ham. “Du har åpenbart misforstått hva dette handler om. Jeg har ingen interesse av å være sammen med en mann som deg.”

“En mann som meg?” Han ser spørrende på henne. “Du vet hva jeg mener.” Hun er ikke sikker på om han visste hva hun mente, men hun skylder ham ingen forklaring.

Mannen stirrer tomt på henne. Ansiktet er rødsprengt. Det lune smilet har forsvunnet.

“Du har aldri likt meg, du?” Han sier utsagnet som et spørsmål.

Hun svarer ham ikke. Hun orker ikke mer av dette mennesket. “Jeg tror vi avslutter timen her”. Hun kaster et demonstrativt blikk på klokken.

Mannen med det rødsprengte ansiktet reiser seg opp av stolen og går stille ut døren. I dét døren lukkes bak ham synker hun sammen i den blå fløyelstolen, varm og rasende. Klokken tikker videre. En halv arbeidsdag gjenstår.