Sykdom med status

Kunstnere og forfattere på 1800-tallet romantiserte Tuberkulose. Hva kan vi lære av det?

Tuberkulose er en sykdom som har drept utallige mennesker gjennom historien. På begynnelsen av 1800-tallet døde omtrent hver femte nordmann av sykdommen (1). Tuberkulose hadde en sentral rolle i samfunnslivet. I mangel på reell kunnskap, eller effektiv behandling, florerte romantiserende myter rundt sykdommen og menneskene som led av den. I dag er det i større grad psykiske lidelser som har myter knyttet til seg. Kan man likevel lære noe fra 1800-tallet om mekanismene bak romantisering av lidelse?

Homo Narrans

Det sies at mennesket er meningsskapende. Der det ikke finnes mening, konstruerer vi den. True Crime har vist at hvis et mordmysterie går uoppklart lenge nok, tar det ikke lang tid før noen med dempet stemme foreslår at overnaturlige krefter er i sving. På attenhundretallet visste man ikke hvem massemorderen var (1). I den engelsktalende verden ble sykdommen kalt «White Death», «robber of youth», eller «Consumption». Navnene på sykdommen gir uttrykk for rollen det hadde som et slags skrømt i tidsånden (2).

Likevel var det et nesten paradoksalt syn på disse fortapte menneskene. Siden man ikke visste at tuberkulose var et smittsomt patogen, så man på sårbarhet for sykdommen som et trekk, som var del av en hel personlighetstype. Susan Sontag kaller disse «TB Character types» i sitt essay, “Illness as metaphor” (3). Likheten mellom disse karaktertrekkene var at tuberkulose var både tegn på, og årsaken til, poetisk og kreativt talent.

Too good to live

Romantikken hyller det kunstneriske, følelsesstyrte og ektefølte, og særlig hvis det går på bekostning av livet. Thomas Chatterton var 17 år da han i 1770 svelget arsenikk og tok livet sitt. Ingen ville utgi diktene hans, og familien la press på at han skulle ta det anstendige og rasjonelle valget, og bli advokat. Chattertons følsomme dikt alene gjorde han ikke til en prototypisk romantisk figur, det var at han var villig til å dø for kunsten som foreviget han(4).

For en romantiker er lidelse nært beslektet lidenskap, og dypere lidelse er tegn på dypere lidenskap.

I ettertid har den romantiske logikken smittet gjennom generasjoner. Hadde Van Gogh, Amy Winehouse, og Lil Peep hatt samme kulturelle status hvis livet deres ikke var preget av tragedie?

Den tenkte sammenhengen mellom lidelse og lidenskap er kjernen i mytene rundt tuberkulose. Hvor kommer denne idéen fra? Hvis industrialisering er avhengig av hjernen, sverger romantikerne til hjertet. Man verken kan – eller burde, forstå alt. Det som faktisk betyr noe for romantikerne– kjærlighet, sublimitet, lidenskap og estetikk, er meningsfulle i kraft av å ikke være forståelig. Det virkelig meningsfylte ligger utenfor vitenskapen for en romantiker. Denne retorikken er grunnlaget for mytene rundt tuberkulose. At sykdommen ikke kunne forstås var et tegn på dybde og meningsfullhet.

I forlengelse av denne tanken ble også de som led av sykdommen vurdert til å være mer dype og meningsfulle. At samfunnet ikke forstår de kreative og sensitive egenskapene til tuberkulosepasienten fører til mer lidelse, og en forverring av sykdommen. Mer lidelse er altså et tegn på mer godhet. Denne tuberkuløse figuren beskriver litteraturviter Kathrine Byrne som «Too good to live»(5).

Å lide som en tuberkulosepasient ble dermed sett på som sofistikert, og hadde en attraktiv mystikk. Den romantiske poeten Lord Byron, som var inspirert av Chatterton, sa (bare halvveis på tull):

«I look pale.

I should like to die of a

consumption because

the ladies would all say,

Look at that poor Byron,

how interesting he looks

in dying.» (6)

Tuberkulosebakterien deler seg sakte, og man kunne derfor leve lenge med sykdommen. Dette gjorde at man kunne være syk på en mer verdig måte enn hvis du fikk andre, mer aggressive sykdommer som kolera. I kombinasjon med assosiasjonen med romantiske idealer gjorde det at tuberkulose nesten ble en moteriktig sykdom. Tuberkulose-chic innebar å gjøre huden likblek, noen ganger med arsenikk, farge kinnene røde som om man har feber (eller er seksuelt opphisset), og gå med korsetter som etterlignet vekttap (7).

Mytene rundt personligheten til de med tuberkulose er mange, og er skildret i både litteratur og kunst. Edvard Munch skildret mest sårbarhet og uskyldighet. Sophie Munch døde av tuberkulose da hun var 16 år, og er skildret i «Det syke barn». Moren døde av samme sykdom da Edvard var fem (8). Thomas Manns «Trolldomsfjellet» presenterer den motsatte stereotypen, og knytter sykdommen både til hyperseksualitet og hedonisme blant velstående mennesker som nærmest ferierer på tuberkulosesanatorier.

I Fjodor Dostojevskijs “Forbrytelse og Straff” får Katerina Ivanovna først sykdommen når hun faller i økonomisk og sosial status. Denne fremstillingen er langt nærmere sannheten. Tuberkulose rammer ikke spesielt rike, kreative aristokrater med unik emosjonell dybde. Det var en folkesykdom som ironisk nok tok flest liv i industrien som ofte skapte formuen man trenger for å leve av å romantisere tuberkulose.

Gradvis etter at den tyske legen Robert Koch oppdaget tuberkulosebakterien i 1882 (9) forsvant mytene om tuberkulose. Tuberkulose ble et folkehelseproblem som var forårsaket av et bakterielt patogen, som man kunne bekjempe med modernitetens rigorøse vitenskapelige verktøy.

I dag oppfatter vi det som merkelig, eller kanskje litt artig, å tenke på at man på 1800-tallet romantiserte den dødelige sykdommen som var forårsaket av en bakterie. Men det er kanskje ikke så rart at mennesker forsøker å skape mening av noe man ikke forstår, og som i bunn og grunn er meningsløst. I dag har man en nøktern vitenskapelig forklaring på tuberkulose, og det er ikke noe plass til å skvise inn mytologi i årsaksrekken fra bakterieinfeksjon til død.