Sublimert
Er du nord i landet nå?
Tekst Hanna Kristin Lundby
Republisert 25.03.2025
Illustrasjon Tone Elise Dagsvik
Kusinen min på 8 spurte meg forleden hva jeg tror skjer når man dør. Det er et sånt spørsmål som får voksne til å rynke på pannen og mentalt forberede seg på en unnamanøver av James Bondske proporsjoner. Dessverre var «abort mission» knappen min ute av funksjon den dagen, og jeg svarte ærlig. Ingenting, sa jeg. Et stort mørke og ingenting. Det er kanskje ikke det mest pedagogiske svaret man skal gi til en åtteåring med eksistensiell angst. Konseptet; å slutte å være, er rett og slett for voldsomt på deres kognitive utviklingsstadium. Kanskje er det for mye for oss voksne også?
Det jeg skulle ha sagt, var mitt indre barndomsønske. Mitt hjertes, heller enn min hjernes tanke. Jeg håper at døden er som i Astrid Lindgrens Brødrene Løvehjerte. Fortellingen om Karl og Jonatan, som etter døden kom til Nangijala; «et land bortenfor stjernene, der det ennå er leirbålenes og eventyrenes tid.» Det var det jeg sa til min farmor når hun spurte. Da hun hadde så vondt, der på slutten. Hvor det eneste som roet henne ned var å lytte til Erik Bye mens jeg leste Brødrene Løvehjerte. Igjen og igjen.
Du ville begraves sammen med farfar, sa du. På Strømmen. Hvem faen vil begraves på Strømmen, tenkte jeg. Når du kan begraves ved bunnen av de syv søstre. Når du kan begraves i det kalde nord, med hav og fjord. Hvor den salte, barske luften biter i kinnene. Hvor det alltid er kaffe og vaffelkaker. Hvor menneskene har varme hjerter og stadig kommer litt for sent. Det spiller ingen rolle sa du. Sjelen din ville være i nord, du skulle nok få med deg farfar også. En siste reise bare dere to. Det var planen. Den du hadde da du fortsatt var klar.
Planen forsvant som vann mellom fingrene. Fordi du ble så syk. Problemet var jo at du ikke husket at du var syk. Du hadde bare forferdelige smerter og redsel. Men visste ikke hvorfor. Utallige forsøk på å forklare, som du glemte like etterpå. Det var ikke noe mer å gjøre. Bare vente på det uunngåelige. På mørket. Men, i mellomtiden skulle du leve en stund til da. Være redd og ha vondt en ganske lang stund til faktisk. Fordi du kunne ikke få slippe helt ennå. Leve på samfunnets nåde. «Dagen i dag, den kan bli vår beste dag.»
Du nådde punktet hvor ingen lengre brydde seg om at du var blitt avhengig av ekstreme mengder oxy. Fordi du skulle jo dø snart uansett. Snart er relativt da. Det lærte jeg raskt. Snart er egentlig ikke så snart som man skulle tro. Men kroppen din ville jo gi opp til slutt. I sin tid. La meg få slippe sa du. Nei, sa vi. Vi skal bare sitter her og titte på mens du stadig forfaller. Med et hode tjukt av morfinpreparater og minner fra fortiden.
Kan du ikke hjelpe meg, sa du til
legen? Jeg er ferdig nå, jeg gidder
ikke mer. Bare en litt ekstra stor dose,
så er det over.
Vi har rett til å si at nok er nok, mente du. Det er ikke sånn samfunnet fungerer i praksis, sa vi. Du kan ikke få slippe når du vil. Personlig autonomi spiller ingen rolle for den dødssyke. Hvor er verdigheten i det, spurte du. Jeg vet ikke, sa jeg.
Først klarte du ikke lengre å spise de næringsfattige kjøttkakene i brun saus. Så klarte du ikke å stelle deg selv, og det ble vanskelig å gå på do. Huden var blek og sprø som rispapir. Kroppen gebrekkelig, gammel. Hvor er verdigheten, skrek du. Hvor er verdigheten i å være en gammel kjærring av en grønnsak som bare er redd og bæsjer på seg?! Jeg vet ikke, sa jeg. Nå skal vi lese litt sammen.
Tenk så mange ganger du måtte holdes fast. For å få sondematen ned i magen din. Fordi du var så stolt. Du ville klare å spise selv. Det skjønner jo hvem som helst. Tenk at du ikke kunne få et glass vin til maten da. Det hadde vært fint. Tenk at du måtte være så lenge på dette underbemannede stedet med de snille og overarbeidede menneskene. Hvor lukten av avmakt og gammel kaffe lå tykt i luften. Hvor kortlekene manglet ruter konge og spar fire, sånn at kabalen aldri gikk opp. «Kom og lytt til lyset, når det gryr av dag.»
Du synes det var leit at du ikke kunne synge så høyt du ville lengre. Det skremte de andre som bodde der. Men du elsket jo å synge. Sang så høyt i begravelsen til farfar. «Å leva det er å elska», den eneste salmen du likte. Stygt sang du også. Men det gav du faen i. Å leva det er å elska. Men du elska ikke mer farmor. Fordi du huska ikke hvem du skulle elske. Og de du elska og huska mest var borte. Jeg elsker deg farmor, sa jeg. Det er fint det, sa du.
Jeg må nordover nå, sa du. Farfar og jeg skal reise nordover sammen. Erik Byes nakne røst messet i bakgrunnen «Lytt til hvite sommerfuglers vingeslag». Er du ikke redd spurte jeg. Joda, sa du. Men man må være litt redd for å bli sterk. Som Jonatan i Brødrene Løvehjerte sa; «Iblant må man gjøre ting man ikke tør, ellers er man ikke et menneske, bare en liten lort».