Kunsten å gå videre

Det er alltid penger å tjene på folk med drømmer. Fristen for å søke opptak til høyere utdanning passerte nå nylig, i takt med vårens inntog. Et sikkert vårtegn, nesten like sikkert som at alle parker er fylt til randen med Digg-pizza-esker og alskens øltyper. Håpet står sterkt hos de unge (eller ikke så unge); holder snittet mitt? Kan jeg slippe å ta opp R2 for femte gang? Kan jeg endelig ha et svar til tante og bestefar på neste slektstreff? Opptakssystemet viser lite til ingen nåde for livets opp- og nedturer (ja, det heter faktisk det). Gud forby at du faller utenfor akademiaidealet! Da er det over og ut, fortere enn du rekker å si Samordna opptak.

Du skal velge det du selv ønsker, det som gir deg mest glede (i tenårene, vel å merke). Kvisete, svette og uvitende ungdom som skal velge fremtidsretning. Det høres ut som, og er i praksis, grunnlaget for et mareritt. Du skal velge det du skal bli, i en tid beriket av TikTok trender, klein kjærlighetsprat og uteblitte festinvitasjoner. Du får raskt en følelse av at du er skjært, men så kommer du på det nydelige våpenet du har i sekken. Våpenet som ingen av de andre taperne i klassen din har; realfagspoeng. Frykt ikke, fremtiden din er redda. Bare ikke for alle de andre som syntes samfunnsfag var gøy, sånn på ekte, hva skal de stakkarene gjøre?. Hvordan går en videre, når en ikke klarte det? Når en falt utenfor den store suksessboksen? 

Opptakssystemet for høyere utdanning er et omdiskutert tema, og nye endringer er på vei. Regjeringen ønsker å legge til rette for at terskelen blir lavere; blant annet gjennom å fjerne alderspoeng, visse tilleggspoeng og erstatning av kjønnspoeng. Forsknings- og høyere utdanningsminister Oddmund Hoel sier til NRK at “det viktigste er ikke hva unge kan når de begynner på ei utdanning. Det viktigste er hva de kan når de er ferdig med utdanninga”. (Grønning et al., 2024). Det er jo i bunn og grunn musikk i alle svette ungdoms-ører, det virker som politikerne har skjønt det! Du kan faktisk bli en god (sett inn samfunnsnyttig yrke) selv om du ikke klarte å naile fysikk og kjemi. Du har til og med en statsråd på laget! Jeg håper jeg nevnte at du bør ha litt lægs på lager før du hopper i taket og popper Breezeren. Det koster å gå gråtende til privatistordningen, tro meg! Det er ikke velkomment for dere som sjekker mobilbank-appen for hver gang dere skal kjøpe noe.

Dersom Oddmunds poeng faktisk skulle stemme, er det skremmende å tenke på hvor mye energi og kapasitet våre fortvilte ungdommer må hente frem bare for å komme seg over poenggrensene. Sannheten er at det å forbedre vitnemålet er en dyr affære, på alle mulige måter. Det koster energi, penger og motivasjon å skulle terpe på fagene fra “gamle dager”: Når du aller helst skulle sosialisert i fadderuka med dine jevnaldrende, må du sitte og analysere dritten ut av Vildanden, mens du febrilsk prøver å lære deg ABC-likningen utenat. Det kunne vært en idé å slippe inn studenter på andre grunnlag, du får ikke utelukkende en jobb på grunn av karakterkortet ditt. Karakterer bygger jo ikke karakter!

Det har blitt et slags rituale hvert år når fristen på Samordna opptak kryper innpå; vi får innblikk i en eller annen sin uendelige reise i ta-opp-fag-fem-hundre-ganger-land, fordi de har en indre drøm om å bli (sett inn samfunnsnyttig yrke). Sleng på de titusenene de har måttet punge ut med på veien, så nærmer vi oss en komplett nyhetsartikkel. Det er trist lesning, ikke fordi jeg har personlige forhold til disse menneskene, men fordi det stikker dypt å se hvor langt en faller ifra bare ved å ikke være innenfor suksessboksen. Det er alt som teller for verden,; at du passer inn i suksessoppskriften samfunnet lager for deg. Du er bare ikke det systemet vil ha; he’s just not that into you, på sitt verste.  

Tanken bak tilleggspoeng er god; du skal belønnes for å velge riktig. Samtidig har toget gått for lengst, og vi sitter igjen med kunstig høye poenggrenser og fortvilte elever som rett og slett ikke passet inn i malen. Vi skulle la folk få en til sjanse med å forbedre karakterer, slik at de ikke satt bakerst i salen og følte seg helt glemt. En sjanse til, en drøm i alle menneskers liv, særlig for håpefull ungdom som skal velge sin fremtid. Kunsten å gå videre er jammen meg nyttig når du skal glemme en eller to sylfrekke venninnekrangler, eller en kjærlighetssorg. Problemet er bare at vi ikke kommer oss videre til et mangfold av arbeidstakere i dette lille landet, hvis vi ikke får lirket i nøkkelen til suksessboksen. Og når vi først har fått åpnet den, slik at våre kjære svette ungdommer kan få en reell sjanse til å ta en utdanning, kan vi like gjerne ta en hammer og knuse hele boksen.