Kvinnevold er kanskje vår tids største menneskerettighetsbrudd - eller har vi glemt det?

«Vold i hjemmet er den viktigste årsaken til dødsfall og lemlestelse blant kvinner i aldersgruppen 16 til 44 år» (AmnestyNytt, 2004,  Fjeldstad, 2024). Dette sa tidligere generalsekretær Petter Eide i Amnesty Norge, i forbindelse med deres kampanje i 2004 mot kvinnevold. Altså vil det være farligere for en kvinne i denne aldersgruppen å være i et forhold, enn kreft og trafikkulykker (AmnestyNytt, 2004, Fjeldstad, 2024). Allerede her burde varsellampene blinke. Hvordan vi endte opp her?           

Jeg skal ta oss med 10 år lenger frem i tid. Til det en kunne håpe var blitt en mer moderne og likestilt verden. Eller var det faktisk slik? I 2013 var det innen juni begått 19 drap, hvorav ti av dem var kvinner som ble drept av egen kjæreste eller ektemann (Kirsebom, 2024; Torgersen, 2013). Dette ble omtalt som en drapsbølge, som vi kan se likheter til i 2024. Senere samme året gikk daværende generaldirektør i WHO, Margaret Chan, ut og sa at kvinnevold var et problem av «epidemiske proporsjoner» i deres nye rapport (Aftenposten, 2013; WHO, 2024). I forbindelse med denne rapporten uttale hun at mer enn hver tredje kvinne i verden var offer for seksuelle overgrep og fysisk vold (Aftenposten, 2013). Av disse kvinnene vet vi at de aller fleste blir angrepet av sine ektemenn og kjærester (WHO, 2024). Dette er likevel over ti år siden. Det er kanskje plausibelt å tro at dette må ha blitt bedre?

Allerede innen juli i år hadde 30 mennesker blitt drept av den som skulle vært sin nærmeste i Norge. Av disse var hele ni av ti kvinner (Kirsebom, 2024). Utallige studier har blitt utført på store utvalg og på tvers av landegrenser og kulturer. Resultatene fra disse studiene snakker for seg selv. Det er en alarmerende økning av hjelpetelefoner som blir ringt og kvinner som opplever mer psykisk, fysisk og seksuell vold, etter og under koronapandemien (Boserup et al., 2020; The United Nations et al., 2021). I en artikkel publisert av det vitenskapelige tidsskriftet «American Journal of Emergency Medicine” er det rapportert om 25 til 33 prosent økning av vold i nære relasjoner (Boserup et al., 2020; Yang, 2022). Imidlertid tyder data fra studier på at det faktisk var færre som ble arrestert på grunn vold i nære relasjoner under pandemien (Demir & Park, 2022). Setter man sammen disse funnene, var det en svært stor økning i kvinnevold, samt økning av kvinner som oppsøkte hjelpelinjer over hele verden, men ingen økning i arrestasjoner. Kan vi ikke være enige i at dette er katastrofale tall?

Anerkjente forskere og fagpersoner over hele verden er enige, og begrepet «skyggepandemi» ble brukt om denne økningen i kvinnevold. Ifølge Marianne Yang som er advokat og rådgiver i familierett og vold i nære relasjoner på Harvard Law School, har vold i nære relasjoner og partnervold økt under pandemien, fordi risikofaktorene har økt som følge av nedstengninger og pandemirestriksjoner (Yang, 2022).

Gitt at utgangspunktet før koronapandemien var at kvinnevold var et problem av «epidemiske proporsjoner», var surrealistisk mange kvinner innelåst med sin egen overgriper. Hvordan er så situasjonen i dag? Når funnene er så tydelige og dette fenomenet blir omtalt som en pandemi, hvorfor står verden og ser på? Det gjorde vi ikke i mars 2020.

Noe må skje. Det er åpenbart. Mediebildet styrer hvor mye man vet og hvor omfattende vi oppfatter at dette problemet er. I kampanjer, rapporter og i nyhetsbildet, blusser det opp i starten av januar i år, som rett etter koronapandemien, og som i 2013 og 2004. Som om det er snakk et fenomen som svinger. Det er det ikke og vi må slutte å behandle det som det. Dette er et menneskerettighetsbrudd som rammer fire milliarder mennesker. Arbeidet for å beskytte kvinner mot overgrep handler om mer enn juss. Det handler om kultur, verdier og holdninger, hva man har lært og selv velger å lære bort. Selv om man burde kunne forvente tiltak av offentlige aktører, skal ikke blikket bare vendes mot dem. Vi må bringe menneskerettighetsspørsmål inn i Norske hjem.

Hvordan skal man endre dette? Jo, først må vi vite hva som er grunnen til at menn utsetter kjæresten og kona si for vold. Det er imidlertid ikke så lett. For dette er et sammensatt bilde som påvirkes av mange faktorer, som lavt utdanningsnivå, antisosial personlighetsforstyrrelse, alkoholmisbruk, skadelig og feilaktig syn på maskulinitet, det å ikke være tilfredsstilt i et forhold, vansker med kommunikasjon, mangel på likestilling og mangel på muligheter for kvinner til å få en mer uavhengig økonomisk. Likevel er det som i størst grad går igjen det å selv ha opplevd vold, ofte av egen far, og det å ha sett vold bli utført på egne familiemedlemmer (Amnesty International, 2024; WHO, 2024). Per Isdahl, som er psykolog og leder for Alternativ for Vold (ATV), sier «ATVs erfaring og en del voldsforskning viser at far står sentralt hos de unge voldsutøverene. 80 prosent av de som utøver vold har vokst opp i familier der far er voldelig». I samme artikkel reflekterer Jørgen Lorentzen, som er mannsforsker, litteraturviter og forsker ved Senter for kvinne- og kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo, rundt årsakene til hvorfor menn i utgangspunktet har endt opp med å viderebringe dette generasjonelle traumet. Hva er rota til problemet? Siden middelalderen har vold blitt systematisk brukt som verktøy for å markere identitet og nasjonale grenser. Denne volden har i etterkant blitt applaudert, også når det ikke lenger blir brukt med argumentet til «nasjonens beste». Denne delen av mannskulturen har blitt et toksisk fenomen og en ond sirkel. Menn i likhet med kvinner, kjenner på menneskelige følelser som skam, fortvilelse og anger. Når kvinner beskrives som sofistikerte og reflekterte når man snakker om følelser, omtales menn som «pyser», «homo» eller «femi». Når de da i ung alder blir applaudert for, og unnskyldt med «boys will be boys», for aggressiv atferd og et temperament som blir regulert med vold og utagering fremfor samtale, fôrer man problemet. Lorentzen sier konkluderende at «avmakt har med forventninger å gjøre, og forventningene menn har til seg selv er kulturelt nedarvet og kjønnet» (Amnesty International, 2024).

Familievold og vold i nære relasjoner er enormt tabu. Familien er faktisk en av gruppene i samfunnet som utøver mest vold, og det antas å ramme hele 10 prosent av norske familier. Det er dette tabuet om mangelen for rom i mannskulturen til å snakke om følelser, som gjør at man fremfor å snakke om problemene sine, reproduserer dem. «Menns vold mot kvinner er menns problem, menn må engasjere seg og ta ansvar også for andre menns handlinger» sier Lorentzen. Likevel er poenget til både Lorenzen og Isdal at menns vold utelukkende kan kobles til maktforskjeller og grad av likestilling. Av den grunn er konklusjonen deres at likestilling er løsningen (Amnesty International, 2024).

Vi lever i et samfunn hvor 10 prosent av norske familier har et voldsproblem. Vi lever i en verden hvor det er farligere for kvinner å ha kjæreste enn trafikkulykker og kreft. Vi lever i et samfunn hvor de beste innen fagfeltet omtaler dette som en pandemi uten tiltak. Man kan diskutere frem og tilbake om årsaker og unnskyldninger, men til syvende og sist, er dette et så omfattende problem at det rammer alle. Absolutt alle. På et slikt nivå at tabu, overveldende signifikante resultater i studier, og groteske saker i media utløser apati på verdensbasis. Vi må innse at dette er enormt, sjokkerende og alarmerende, og tallene er villere enn man kan ta innover seg. Snakk med datera di, sønnen din, søstera di, broren din, venninna di og naboen. Dette er ikke noe vi som samfunn i Norge og verden kan tolerere. Det handler om kultur og verdier, men det starter et sted det og. Hos deg og dine. Vi har alle ansvar.