Smerte

Du er en taus og mørk gjest

tærer hjertet mitt med din nådeløse hånd

Du fester vinterens ånd om min sjel

kveler den siste flammen som kunne tenne lys

Du sniker sakte inn i sinnet

Noen ganger kler du deg ut

som gamle minner

i mørkets varetekt, hvor ingen sol kan trenge

en fremtoning der jeg engang var, men aldri mer bor

Andre ganger i noe jeg ikke kjenner igjen

en kontur som bærer mitt ansikt,

men ikke min sjel

en lengsel som aldri finner sitt hjem

et gjenkjennelig stikk

ikledd nye klær

men følt med gammel hud

I din skygge forsvinner alt som var rent

drar ditt slitte slør over alt som kunne blomstret

en avskjed til barnet i meg jeg forlot

barnehjertet som banket forgjeves mot mørkets port

Hvorfor meg, for dette mørke bånd?

Hvilket skjebnens spill har knyttet mitt sinn,

at jeg, som det hjelpeløse barnet en gang var, må lide?

Hvem har vevd disse lenker som holder meg fast,

og hvorfor er mitt vesen valgt som åsted for denne grusomme prøvelse?

Du tier mine lepper, men mitt bryst skriker

i nattens mørke hvor din pust har grodd

Hver tåre skrevet som et brev

vevd i sjelens tyste, brustne ark

hvor hudens stille vegger holder ord,

som aldri finner munn til å erklære