Skinners utopi

«Ting blir stadig verre, og det er skremmende å se at teknologisk utvikling går i feil retning. Hygiene og medisin har gjort problemene rundt befolkningsvekst mer akutte. Krig har antatt en ny og dyster dimensjon med utviklingen av atomvåpen, og forurensning skyldes i stor grad det endeløse jaget etter lykke»(1).

-          Psykologen B.F. Skinner sin dom over samtiden, anno 1971.

Styrt av omgivelsene

Skinner er en av de mest innflytelsesrike bidragsyterne til psykologifaget. Han er kanskje mest kjent for operant betinging – en læringsprosess hvor man målrettet fremmer eller hemmer atferd, gjennom tilstedeværelse eller fravær av belønning eller straff. Med denne teknikken lærte han duer både å spille ping-pong og å bli selvmordsbombere(2), til bruk i krigen mot japanerne (les: project pigeon) … Prinsippet hans var enkelt: Så lenge duen har lyst på mat, kan den motiveres til å gjøre nesten hva som helst.

Dette prinsippet mente han også gjaldt for mennesker. Vi kan motiveres av penger, status, oppmerksomhet, diverse avhengigheter, reklame, eller rett og slett til å følge loven for å unngå bøter eller fengselsstraff. Det er altså ikke vanskelig å se hvordan omgivelsene påvirker måten vi handler på. 

Skinners tanker om hvor påvirkelige vi er medfører også en rekke implikasjoner på et større plan. Vi mennesker handler på feil måte, og står dermed i fare for å ødelegge oss selv og naturen: vi er på kollisjonskurs med flere katastrofer; overpopulasjon, atomkrig og miljøforurensning.

Selv om vi står i fare for å utrydde oss selv, mente Skinner at denne erkjennelsen kan by på flere muligheter. Hvis mennesker er såpass påvirkelig for ytre stimuli, kan vi vel kontrollere hvilke stimuli vi eksponerer oss for, sånn at vi kan styre oss selv på rett kurs? Det er nettopp dette som er poenget bak samfunnet som han beskriver i sin utopiske roman, Walden Two(3). Litt flåsete sagt: ta kontroll over omgivelsene, sånn at de ikke kontrollerer oss.

Velkommen til Walden Two

Før han valgte å studere psykologi ved Harvard University hadde faktisk den unge Skinner ambisjoner om å bli forfatter. Skuffet over sine manglende litterære talenter, slo han imidlertid dette fra seg(4), før han gjorde alvor av ungdomsdrømmen da han var i midten av førtiårene. I denne boka ser vi et sterkt kontrollert mikrosamfunn hvor behavioristene får styre sjappa. En utopi skapt i Skinners bilde.

I tråd med Platons tanke om at en «philosopher king» bør styre det ideelle samfunnet(5), er også Skinners idealsamfunn styrt av en filosof; eller rettere sagt behaviorist. Hans navn er Frazier, og han ønsker å effektivisere alle sider ved samfunnet og menneskers liv. Det gjelder små detaljer, som at tekoppene har tynne sider for å fremheve smak og forhindre søl, til større ting, som at klærne aldri går av moten; for å unngå et bruk- og kastsamfunn. Når det kommer til sosiale sammenkomster, samler man aldri mange i ett rom, da diskusjoner i mindre grupper oppleves som mer behagelige og meningsfulle(6).

I dette lille samfunnet er det også lovfestet at man ikke kan si takk eller vise takknemlighet. Dette handler om at motivasjonen skal komme innenfra - ikke fra andres bekreftelse; som i verste fall kan være ren manipulasjon. På denne måten beholder man en større del av kontrollen. Dette står i sterk kontrast til dagens teknologiske virkelighet, hvor man stadig vekk «belønnes» i likes på SoMe, i et usunt jag etter oppmerksomhet og bekreftelse fra andre. Folk som kanskje egentlig ikke bryr seg nevneverdig om ditt innlegg kan, uten å vite om det, få uforholdsmessig mye makt over deg. Tror du Skinner hadde bannlyst smarttelefoner, eller?

Walden Two er heller ikke koblet direkte  den kapitalistiske verdensøkonomien, som kan kritiseres for å skape forskjeller mellom folk og stimulere til overforbruk. Istedenfor tjener man «credits», som i større grad enn i «vår verden» står i stil med hvor slitsomt arbeidet faktisk er. Dette fører til at jobber som i vårt samfunn ofte ses på som «drittjobbene» - dårlig betalt, lavstatus og slitsomme - gjerne her gir høyere lønn enn typiske høystatusyrker. På denne måten skal man i større grad motiveres til å drive med det man liker, uten å måtte tenke på hva andre forventer av en.

Det frieste sted på jord

Et av de største paradoksene ved dette samfunnet er at borgerne er frie, til tross for at de er strengt kontrollerte. De har faktisk ikke et demokratisk styresett engang! Frazier forsvarer dette med at demokratiet bare er en popularitetskonkurranse. I et demokrati vil den kandidaten som klarer å overbevise flest velgere vinne valget, uavhengig av om vedkommende faktisk innfrir valgløftene. Demokratiet er potensielt også veien til despotisme, noe historien har vist. Det er sårbart, og kan utnyttes av demagoger, som i verste tilfelle kan avskaffe demokratiet, med flertallets velsignelse. Frazier mener at ved å planlegge samfunnet møysommelig, unngår man at noen i det hele tatt undertrykkes eller får for mye makt(7).

Videre påpeker han hvor lite utslagsgivende enkeltstemmer er. Man har større sannsynlighet for å bli drept på vei til stemmelokalet enn at ens stemme er utslagsgivende i presidentvalget. Med tanke på hvor lite utslagsgivende hver stemme er, har ikke velgerne et sterkt incentiv til å stemme, men motiveres heller, ifølge Frazier, av at naboen ikke skal dømme en for å ikke delta i valget. Det handler om at man skal føle at man har innflytelse på styresettet, selv om man i realiteten ikke påvirker utfallet nevneverdig. Lederne i Walden Two er valgt på grunn av deres egnethet, ikke deres talegaver.

Selv om Walden Two kan minne om et autokrati, har ikke lederskapet noen særegne privilegier. De har ikke egen eiendom eller familie, og denne rollen har de kun i en periode. Det er heller ingen form for maktbruk i dette samfunnet. Behavioristisk forskning indikerer at straff kan gi uforutsigbare utfall, og kan paradoksalt nok også forsterke den straffede atferden(8). I Walden Two er åpenbart belønning så effektivt at man slipper å utøve makt.

Frazier ønsker å unngå nettopp undertrykkelse og tyranni. Til tross for å være et såpass strengt kontrollert samfunn, mener han at det er det frieste sted på jord. Selv om individene kontrolleres, så er det ikke atferden deres som kontrolleres direkte, men deres trang til å ville handle på en bestemt måte. Man kan ikke bli helt fri fra de ytre omstendighetenes påvirkning, men man kan kontrollere dem, sånn at deres innvirkning på oss blir gunstigere. Frazier ønsker ikke å ta stilling til om vi har fri vilje eller ikke, men mener at innbyggerne i Walden Two føler seg frie, og at det tross alt er det viktigste.

Kan et samfunn som Walden Two eksistere, og være en løsning på våre problemer i dagens kaotiske virkelighet? Tidligere forsøk på å innføre det ideelle samfunnet har ikke lyktes, og har heller banet vei for undertrykking og blodsytelse. Angivelig skal ikke dette kunne skje i Walden Two, da menneskets verste sider blir kondisjonert bort fra barndommen av. Skinner har uten tvil en urokkelig tro på mekanismene som innvirker på vår atferd; Marx trodde også på det beste i mennesket ... Det er kanskje likevel vanskelig å forestille seg at vi i realiteten er såpass påvirkelige for omgivelsene, i den grad det hevdes i boken. Hvis premisset ikke stemmer, vil nok også dette samfunnet føye seg inn i rekken av feilede forsøk på å oppnå utopi.

Passende nok, så er utopi et gresk ord, og betyr «ingensteds». Det ideelle samfunnet finnes ikke, og kan kanskje heller aldri eksistere. Likevel er det viktig å ha et ideal å se til, og la seg inspirere av. Kanskje bør vi dra lærdom av hvor prisgitt vi er gunstige omgivelser, og at dette ikke kommer av seg selv – vi må ta tilbake mer av kontrollen. De aller fleste er nok enige om at barn bør ha minst mulig skjermtid, noe den nylige debatten rundt skjermtid og barn viser. Dette er dog bare ett av mange eksempler på at omgivelsene kanskje kontrollerer oss i større grad enn omvendt; miljøkrisen er et viktig eksempel annet. Vi vet tross alt hvordan vi bør handle, men kan ende opp med å vente helt til vi må. En dystopi kan kanskje ikke avverges med en utopi, som Walden Two, men behovet for å tenke nytt, og handle riktigere, er kanskje viktigere nå enn noen gang. Skinners dom over 1971 er tross alt vel så relevant i dag.