Hvorfor er det så farlig at President Donald Trump lager restriksjoner innen forskning?

I januar 2025 ble Donald Trump innsatt som president i USA for andre gang. I forkant av dette valget var det mye snakk om hvor mye av det Trump sa som var tomme ord, og hvor mye han oppriktig kom til å endre på. Selv om mange av oss tenkte han hadde potensiale for å gjøre mye kontroversielt, tror jeg at jeg snakker for flere enn meg selv når jeg sier at mengden og innholdet i presidentordrene de første ukene mildt sagt har sjokkert og skremt.

Først; hva er en presidentordre? Ifølge Sofie Høgestøl, jurist og USA-kjenner, er en presidentordre en instruks til embetsverket. Embetsverket er altså de som jobber for den amerikanske føderale staten, som Trump nå leder. Fordelen for Trump med en presidentordre er at idet han har signert den, så skal den vanligvis settes ut i livet med en gang. Tilleggsvis kan presidenten i USA skrive så mange presidentordrer han vil, med et ganske bredt spillerom innen grunnlovens rammer (Strømmen & Benjaminsen, 2025).

Man kan mildt sagt si at den 47. presidenten i USA har benyttet seg av mulighetene sine til å skape endringer. Han er den presidenten i nyere tid som har skrevet flest presidentordrer på én dag, og har allerede overskrevet antallet som Joe Biden hadde i sist presidentperiode (Strømmen & Benjaminsen, 2025). Blant et spekter av presidentordre finner man store endringer i USAs valglov, krav til kutt i mangfold på universitet, toll på import til USA, innføring av «kjønnsradikalisering» i militæret, deportering av immigranter, strengere håndheving av dødsstraff, store kutt i offentlig sektor og restriksjoner av finansiering av forskning. I denne kronikken skal jeg ta for meg sistnevnte presidentordre (The Guardian, 2025).

Først må vi besvare spørsmålet om hvorfor er det så viktig å snakke om restriksjoner i forskning? Forskning er det som danner grunnlaget for det vi anser som sannhet og danner dermed virkelighetsbildet vårt. Med andre ord ligger det mye makt og ansvar i den opplysningsverdien forskning har i samfunnet. Det å begrense forskning er å begrense menneskers mulighet til å se verden som den er. Men er det egentlig så seriøst? Hvilke virkninger kan dette få både i akademia og hverdagen? Og når vil vi i så fall merke noe?

Jeg har valgt å snakke med Professor Jeffrey Kiesner om dette. Han er forsker, professor, amerikaner og veldig engasjert i å få oss studenter til å tenke selv og være kritiske til hvordan forskning blir gjennomført. Selv har han i hovedsak gjort publikasjoner på temaer som menstruasjonssyklus, stemningsleie og seksualitet. Han har fått meg til å reflektere over hva god forskning er, og hvilken rolle forskning har i samfunnet. Kort fortalt, et menneske jeg gjerne vil høre hva har å si om dette temaet.

Da jeg møtte Prof. Kiesner på kontoret hans i tredje etasje en mandags ettermiddag ved Universitet i Padova, smiler han bredt. Vi setter oss, og jeg begynner å forklare det jeg skal skrive om. Jeg forteller at Trump-administrasjonen har formulert en liste med et bredt spekter av ord som automatisk utelukker økonomisk støtte i form av såkalte «grants» til forskning i USA. Blant disse ordene finner man blant annet «female», «pregnant», «minority», «underrepresented», «hispanic» and «elderly». Listen er enorm og vokser fremdeles (Yourish et al., 2025).

Før jeg rekker og gå videre skyter Prof. Kiesner inn; «Listen med ord er veldig bred, men hvite menn er ikke inkludert. Til og med kvinner er inkludert i listen». Han understreker at denne listen fungerer som en form for begrensning, utformet for å fremme et narrativ og en ideologi basert på frykt og splittelse, der den imaginære fienden er mangfold og vitenskap.

            Det er åpenbart at han er engasjert og en smule provosert. Jeg spør ham om hans tanker rundt nedskjæringene i forskningsmidler til prosjekter som angår mangfoldet, likestilling og marginaliserte grupper i samfunnet vårt.

            «Jeg synes det er forferdelig. Det er mennesker uten utdanning …. Eller, ikke bare uten utdanning, men det er mennesker som er vitenskapelige analfabeter- med et fundamentalt lavt utdanningsnivå. De tar vitenskapelige beslutninger som har konsekvenser for menneskers helse og velvære over hele verden».

            Men kommer dette virkelig til å ramme hele verden, eller først og fremst USA? Den største kilden til forskningsmidler i USA er føderale myndigheter. Noen av de viktigste aktørene blant de føderale myndighetene er National Institutes of Health (NIH), National Science Foundation (NSF) og Centers for Disease Control and Prevention (CDC). Spesielt innen biomedisinsk forskning er NIH den største bidragsyteren. I prosjektet «World RePORT», en kartlegging av globale investeringer i helseforskning, anslåes det at NIH i 2022 brukte 25 ganger mer på tilskudd enn den nest største bidragsyteren (Gaind, 2025). Etter Trumps innsettelse ser man store kutt i NIH. 1300 ansatte har fått sparken, flere lederstillinger er fjernet og kuttene i økonomisk bevilgning til forskning er på 35% (Jocelyn Kaiser, 2025). Med disse faktaene på bordet er det ikke lenger et spørsmål. Konsekvensene for 340 millioner amerikanske borgere vil bli direkte og store. Også mennesker over hele verden vil lide av det Prof. Kiesner omtaler som «vitenskapelig analfabetisme».

Prof. Kiesner tar videre opp andre implikasjoner som vil påvirke utenfor USAs landegrenser. Han trekker frem to store implikasjoner som gjør akkurat denne presidentordren veldig farlig, både for individers helse, men og for rettigheter og ytringsfriheten.

Nummer én er det han allerede har omtalt; at det vil være vesentlig tap i forskningsbidrag fra USA. Han forteller at han kjenner forskere som har fått forskningen sin brått avbrutt. Han trekker blant annet frem en kreftstudie med et utvalg bestående av mørkhudede kvinner, som ble avsluttet.

Den andre implikasjonen er hvordan Trump-administrasjonen bidrar til å fremme en ideologi som bygger på polarisering, frykt og behovet for å skape motparter i samfunnet. Prof. Kiesner påpeker at sannheten er at USAs økonomi aldri har vært bedre, men at ideologien ser ut til å være forankret i en vrangforestilling om en imaginær fiende; kvinner, immigranter fra Sentral- og Sør-Amerika og homofile. Det skaper frykt og et forvrengt bilde av virkeligheten. Denne ideologien har allerede begynt å spre seg til andre mennesker med makt og uten nødvendig kunnskap, i andre deler av verden. Han trekker frem virkningen av helseminister Robert F. Kennedy sin ideologi og vaksinemotstand. Vaksiner og forskning på smittsomme sykdommer er blant områdene som er mest utsatt for kutt. Dette er kritisk i lys av nylige utbrudd. Siden januar i år og frem til 9 mai har over 1000 mennesker blitt smittet og tre barn har dødd. Utbruddet startet i Texas og har fort spedd seg til nabostatene (Aftenposten, 2025; Jonathan Corum & Teddy Rosenbluth, 2025). Kennedy har, helt siden han tiltrådte som minister, bagatellisert faren ved viruset og effekten av vaksinen. Nå ser det imidlertid ut til at han har innsett hvordan uttalelsene hans har påvirket folk, og har derfor snudd i synet sitt: Han erkjenner nå at vaksinen er effektiv. I Europa ser man også en økning i antall smittede og dødsfall, samt andelen uvaksinerte. Dr. Hans P. Kluge, Regional Direktør i WHO Europa, sa i en artikkel av UNICEF at "Measles is back, and it’s a wake-up call. Without high vaccination rates, there is no health security…» (Corum & Rosenbluth, 2025). Denne spredningen i meslinger illustrerer hvordan mangel på kunnskap og en farlig ideologi sprer seg globalt – og hvordan det koster liv.

Når vi snakker om hvor stort utfall valgene til en gruppe med «vitenskapelig analfabetiske» mennesker vil ha for helsa til mennesker over hele verden, sier han at det ikke finnes gode nok ord til å uttrykke det han føler. «Det er en skam, det er trist, det er flaut, det er kriminelt. Det er et nivå av dumskap som man ikke kan formulere med ord».

Det blir stille etter dette. Den lette, smilende stemningen i rommet blir fylt av trykkende frustrasjon og tung luft. Jeg føler selv at jeg ikke helt har forstått alvoret av denne presidentordren før denne ettermiddagen. Jeg tar tak i den lunkne kaffen min og spør «Men når tror du vi kommer til å se eller merke disse konsekvensene?» Han svarer «I går. Forrige måned».

Det er med andre ord både ideologiske og praktiske implikasjoner vi står ovenfor. Det at Trump-administrasjonen har begrenset forskning på alle andre enn hvite menn rammer vitenskapelig fremgang, økonomi, rettigheter, helse, informasjonstilgang og ytringsfrihet. Hvordan i alle dager skal man forholde seg til dette? Når Prof. Kiesner svare på dette spørsmålet ble jeg ydmyk av alvoret. Jeg har valgt å ta med svaret hans. Jeg tror det vil gi perspektiv.

«Min filosofiske tanke rundt dette er at historien alltid har svingt fra én retning til en annen. Den har vist oss hvor umenneskelige vi kan være mot hverandre. I store deler av livet mitt har jeg trodd at vi har lagt dette bak oss, og at de siste restene av denne typen galskap kun levde videre i små lommer rundt omkring i verden – og at også de snart ville komme seg ut av det. Samtidig har jeg blitt slått over hvordan folk har levd livene sine videre når det er krig og umenneskelige kår rundt dem. Hvordan kunne man bare gjøre det, har jeg tenkt? Men så har jeg med tiden tenkt på dette som en resiliens mot alt det som er ondt. For uroligheter kommer og går, og man kan ikke slutte å leve. Folk fortsetter å jobbe, skaffe mat, folk forelsker seg fortsatt, lager familier, noen blir skilt og noen gifter seg.

Samtidig er det viktig at vi ikke tar friheten for gitt. Frihet er ikke noe du har, men derimot noe man kontinuerlig må jobbe for. Det svinger og krever mer i perioder. Historien drar oss ikke i én retning, men i sirkler, og vi er i ferd med å sirkle tilbake til en mørkere tid i historien – og vi vil svinge ut av den igjen også. Kanskje vil svingene på sikt bli mindre ekstreme. Det er mitt håp. Jeg er overbevist om at dette bare er midlertidig. Jeg vet ikke hvor lenge det vil vare, men jeg håper det ikke blir for lenge.

Det aller viktigste er at vi fortsetter å være resiliente, møte opp og at vi forstår vår plikt til å ta vare på vitenskapen og hva som faktisk er sant. De kan ta fra oss mye, men de kan aldri ta fra oss vår kreativitet, vår nysgjerrighet og vårt ønske om å forstå og hjelpe hverandre».

Ja, for det at man i 2025 har en ny, blomstrende ideologi, basert på en imaginær fiende, er faktisk med på å begrense oss. Det har og kommer til å ha innvirkninger på ytringsfrihet, informasjonstilgang, menneskerettigheter og helsa til de aller fleste mennesker i verden, bortsett fra hvite, privilegerte, rike menn. Vi som studerer og bærer på kunnskap har virkelig en plikt til holde fast ved den. Vi har en plikt til å være motvekten til pendelen som svaier i en mørkere retning. I denne konteksten er det nærliggende å sitere «Du må ikke sove» av Arnulf Øverland. For vi vet ikke hvor langt pendelen kommer til å svinge før den snur, men hvor den er på vei er det ingen tvil om.