Hvem skal jeg være nå?

Det er en lys dag sent i august. Solen reflekteres fra butikkvinduene og en varm vind leker gjennom gatene. Det har vært en lang dag, huden henger slapt over ansiktet og flasser av rundt kantene. Det er slitsomt å bevege ansiktsmusklene, hvert uttrykk koster mer energi. De siste ukene har vært dystre, men nytt håp har blomstret i meg i dag. Håp om å finne noe bedre, håp om et nytt liv. Enda har jeg ingen plan, men jeg føler på hele kroppen at dagen har kommet. Jeg smiler til menneskene jeg går forbi på gaten, ser dem i øynene og lar inntrykkene renne nedover kroppen. Som avkjølende vann, forfriskende i varmen. Noe jeg tørster etter. Noen holder hender mens de går, andre sitter på parkbenkene rundt omkring med lukkede øyne og ansikter rettet mot solen. De fleste smiler. Om ikke til meg, så til verden.

Enda har jeg ikke funnet det jeg leter etter. Det har begynt å haste nå, jeg vet ikke hvor lenge jeg kan holde ut som dette. Jeg holder utkikk etter noe jeg enda ikke kan forklare. Hver gang et par øyne møter mine, stopper verden opp. Stemmene rundt oss blir stille og tiden fryser. Jeg får muligheten til å gå rundt dem for å føle det de føler, se det de har sett. Livene deres bygger seg opp foran meg, og fosser nedover som vann fra en bristet demning. Drømmene deres, hva de er redde for, hva de elsker. Noen har triste øyne, andre reflekterer kjærlighet. Hos noen møter jeg begge.

Jeg står overfor et stort valg, et viktig valg. Hver skjebne som vandrer rundt meg blir studert nøye, mens jeg fortsetter nedover gaten. Så ser jeg deg. Blikkene våre møtes i et flyktig sekund, med det er nok til å vite at dette ikke er noe man skal kunne forklare. Ingen ord er nok. Det går som et støt gjennom kroppen og jeg vet med en gang at det er deg. Øynene dine treffer meg som et åpent hav, og jeg styrter nedover. Bakken under føttene mine har sprukket opp, og bølger fanger fallet mitt. Jeg holder på å drukne i øynene dine, til du smiler. Rynkene rundt øynene dine danser rundt meg, holder blikket mitt, hypnotiserer meg. Gylne prikker i irisen din skimter som sollys, og jeg skjønner at du har reddet meg.

Du bryr deg om andre. Liker å gå lange turer, og å stå opp tidlig for å kjenne morgenlyset på ansiktet ditt. Du er glad i mennesker og liker å ha mange rundt deg. Men du er også forsiktig. Du er streng med hvem du slipper inn, foretrekker å gi råd til andre over selv å få. Du våkner av samme alarm som for 15 år siden, og den ene tingen du virkelig hater er når folk kommer for sent til avtaler. Jeg kan se det i øynene dine. Føle det av måten du går på. Alle dine hemmeligheter er nå også mine. Idet du passerer meg, snur du deg for å møte blikket mitt igjen. Du ser meg. Du har sett meg. Roen senker seg over brystet mitt, og jeg har stoppet å gå. Nå kommer alt til å bli bra. Jeg har funnet det jeg lette etter. Jeg har funnet deg.

Du har en liten rynke mellom øyenbrynene dine. Den synker dypere når du merker at jeg holder blikket ditt, du ser forvirret ut. Kanskje mangler du litt retning i livet ditt. Jeg oppdager sorg i øynene dine, dyp sorg som er gjemt en plass langt inne i kroppen din. Du lar meg kikke på den, snu den i hendene mine og undersøke hva den består av. Du gir meg et lite smil, før du fortsetter fremover med litt raskere skritt. Du må rekke tilbake til livet som venter, og jeg lar deg gå. Du har gitt meg det jeg trenger, det jeg har leitet etter. Ikke en eneste detalj av ditt vesen kommer til å gå tapt. Du er et maleri som fortjener å bli behandlet med omhu, og jeg lover at du er i gode hender.

Når jeg har mistet deg ut av synet, snur jeg meg for å gå hjem. Jeg trekker sammen ansiktsmusklene, og lurer på om jeg også får en rynke mellom øyenbrynene. Med en pekefinger kjenner jeg etter, men huden er like slapp og seig som før. Bildet av deg har brent seg fast på netthinnen og slører til blikket mitt. Fluer kryper under huden min, frem og tilbake, og varmen stiger i kroppen min. Huden flasser fortsatt, og med tåkete syn snubler jeg nedover gata. Jeg strammer skjerfet mitt, og trekker det nedover ansiktet. Biter av hud fortsetter å falle av og jeg kjenner fremmede øyne som gransker meg. Jeg forsøker å ikke se bekymret ut, men blikkene rundt meg har blitt kalde og skeptiske.

Synet mitt begynner å mørkne når jeg nærmer meg leiligheten. Leppene er tørre og huden klam. Jeg sliter med å åpne ytterdøren, river den nærmest opp når nøkkelen endelig vrir om og løper inn på rommet mitt. Jeg kler av meg, fort. Har ikke mer tid å miste, hvert øyeblikk teller. Jeg stiller meg nært inntil speilet. Så nært jeg kan, uten at glasset dugger. Sakte begynner jeg å løsne ansiktet som ser meg i øynene. Kantene har allerede revnet, men hun fortjener likevel å bli behandlet med forsiktige hender. Kjærlige hender. Hun har vært god mot meg og tatt vare på meg lenge. Jeg kjenner motstand når jeg kommer til den siste biten, må ta i for å få den løs. Et rykk vibrerer gjennom huden, og plutselig holder jeg ansiktet foran meg med utstrakte hender. Det må ikke gå i stykker. Jeg snur meg til skapet og plasserer det mellom de andre. Hun er et av de fineste til nå, men du er bedre. Jeg tar frem et tomt ansikt og setter meg ved pulten for å komme i gang med å lage deg. Du er nesten perfekt. I mine hender vil du bli det. Forsiktig begynner jeg å forme rynken mellom øyenbrynene mine.