Innsikt

Analogt foto Christina Sundlo

Du lusker rundt i byens gater etter mørkets frembrudd med en sigg i den ene hånden og en øl i den andre. Du er sint på verden, alle politikere har feil og du har rett. På en fest prøver du kanskje noen stoffer du ikke skulle, fordi det er spennende? Kanskje sniker du deg ut av vinduet om natten for å treffe en mye eldre kjæreste eller tar en tatovering uten lov. Til tross for bekymrede foreldre og oppgitte lærere, gjør du opprør.

Høres det kjent ut? Har du vært opprørsk du også? I tenårene begynner vi å bryte ut av de trygge kjedelige rammene. Vi oppsøker nye arenaer og utforsker livet på en helt ny måte. De formative årene. Årene vi skal finne ut av hvem vi vil være. I denne sammenhengen må vi prøve og feile. Spørsmålet er, hva er en tenåringsrebell og hvor kommer de fra? Er det egentlig slik at tenåringsrebeller ofte tilhører en priviligert og trygg gruppe?

Veien til identitetsoppnåelse

For å finne svaret på noen av disse spørsmålene kan vi se til vår gode venn James Marcia. Han tok utgangspunkt i Eriksons personlighetsutviklingsteorier og videreutviklet disse. Gjennom å intervjue ungdommer kom han frem til fire stadier av identitetsutvikling; identitetsdiffusjon, forlukking, identitetsmoratorium og identitetsoppnåelse (1). Som ungdom kan man bevege seg frem og tilbake mellom stadiene. Det optimale utfallet av ungdomstidens utforskning er å ende i en oppnådd identitet. Identitetsdiffusjon handler om å mangle bevissthet for hva som ønskes av livet. Det er lite utforskning og forpliktelse i denne fasen. Forlukking karakteriseres av at valg og holdninger styres av ytre faktorer som nære familie og venner. Man stoler ikke på seg selv og sine indre motiver. I moratoriumsfasen gjennomgås større eller mindre identitetskriser. Ungdommen utforsker ulike arenaer, prøver roller og eksperimenterer. Det er i denne fasene våre rebeller ofte befinner seg. Likevel er det også denne fasen som kan lede til det viktige målet: identitetsoppnåelse.

Tenåringsrebeller

Moratorium er den viktigste fasen for personlig utvikling og identitet. Dette skjer gjennom å løsrive seg fra forpliktende roller og gi slipp på forventinger. I denne fasen kan individer utforske sine muligheter, utelukke det som ikke passer og oppdage interesser som bygger identiteten videre. Om en befinner seg i en forlukket fase, kan det føre til stagnering av utforsking og manglende drivkraft til å fortsette jakten på egen identitet. Derfor er det ideelle å oppnå moratorium fra en fase av identitetsdiffusjon, altså å gå fra en uforpliktet identitet uten utforskning og rett til en fri utforskning av hvilken identitet man ønsker å ha.

Likevel har ikke alle et like godt utgangspunkt for å bevege seg fra identitetsdiffusjon til moratorium. Dersom man under oppveksten har blitt tildelt en rolle med klare forventninger, kan det være man må bryte ut av denne for å kunne utforske fritt. Dette bruddet kan være krevende. Forventningene om hvilken rolle man skal inneha kan være sterke og presset fra familien eller samfunnet stort. Et opprør kan da, for noen, være den eneste løsningen for å bryte ut. 

Marcia kan hjelpe oss med å forklare dette opprøret og tenåringsrebellen som følger med. Et eksempel er en ungdom som har levd med strenge forventinger og tatt avgjørelser basert på foreldrenes verdier heller enn sine egne (forlukket). Det kan handle om politisk ståsted, valg av utdanning eller livssyn. For at ungdommene skal kunne oppnå sin egen identitet må de utforske. For å utforske må de bryte med foreldrenes verdier og forventninger, noe som kan fremstå ekstremt og opprørsk. Egentlig handler det kanskje bare om at ungdommen ønsker å finne seg selv og sin egen identitet. Dersom ungdommen bryter ut av en forlukket tilstand til moratorium, vil kanskje denne veien oppfattes som et enda større tenåringsopprør, enn om en ungdom beveger seg mellom de andre tilstandene.

Velferdsstaten og individualistisk personlighetsutvikling

Et tenåringsopprør kan være slitsomt for alle involverte, likevel kan det argumenteres for at vi i dette landet er heldige som får rom til slike opprør. Kanskje spiller privilegier en rolle i identitetsutviklingsprosessen. Baserer man seg på Marcias fire faser er det da et privilegium å vokse opp i et samfunn gjennomsyret av individualistiske verdier? Et samfunn som belønner de som skiller seg ut og de som tar selvstendige valg? Hvis ungdommer har et stabilt rammeverk, er det kanskje enklere å bevege seg mellom de ulike stadiene. Dersom man havner på kanten, finnes det et sikkerhetsnett og utforskningsprosessen blir tryggere. Er det takket være velferdsstaten at vi får lov til å bryte ut, ta dumme valg og finne oss selv?

Det er derfor mulig å si at tenåringsrebellene ofte bare gjennomgår en livsviktig prosess for å finne sin egen identitet. Utbrytning og utforskning er helt naturlige utviklingsstadier og en essensiell del av å bli et fullverdig menneske. At ungdommer får nok rom til dette, hjelper dem med å finne ut hvem de ønsker å være og nå sitt fulle potensial. Så den siggen, ølen og tatoveringen kan kanskje ses på som byggesteiner i livets trapp? Samtidig må vi ikke glemme at vi lever i et samfunn hvor det er rom til å utforske. Hvis man driter seg ut er det som oftest noen som fanger en opp igjen. Tenk så heldige vi er, som får lov til å henge rundt i moratorium, sånn egentlig.  

Analogt foto Christina Sundlo

Referanseliste

(1) Marcia, J. E. (1980). Identity in adolescence. In J. Adelson (Ed.), Handbook of adolescent psychology (pp. 159–187). New York: Wiley.