I grenseland

Er du en psykolog? Må du stille mange sosialt uakseptable spørsmål til dine pasienter? Alt fra «Tenker du å ta livet ditt?» til «Hvor mange enheter i uka drikker du? Plis ikke ljug»? Synes du alle disse grenseoverskridende spørsmålene du må stille er dritkleine? Det har du helt rett i! Men frykt ikke, det finnes råd! Les videre, så skal jeg, en sertifisert sosialt uakseptabel usertifisert psykologistudent, hjelpe deg med hvordan å ikke være en klein psykolog!

«Som Bond har ‘license to kill’, har vi psykologer ‘license to ask’» har det blitt sagt. De vanskelige spørsmålene er hele kjernen av det å være psykolog, vi skal ikke være redde for det vanskelige, det ekle, det gromsete og grenseoverskridende.. Men, det er jo ganske ubehagelig da. Så kanskje vi kan gjøre hele prosessen litt mer smertefri (for oss psykologer altså, pasienten vil jo ha det vondt uansett, hehe). Litt sikkerhetsatferd har da aldri skadet noen! Eksempelvis kan du pakke inn spørsmålet i en liten vits! «Bank bank!» «Hvem der?» «Ikke faren din iallfall, for han forlot deg da du var fem... La oss snakke litt om dette».

Se der! En klassiker slår aldri feil! «Bank bank»-formatet gir pasienten et innebygd manus som gjør det lettere å ta del i samtalen. Vitser er perfekte for å lette på stemningen, når du ikke helt vet hva du skal svare når pasienten spør deg om de noen gang vil kjenne på lykke igjen.

Man må aktivere emosjoner for å kunne endre på dem heter det. Jeg vil tørre å påstå at det er lite som vekker noe ambivalente følelser som litt bitter latter og galgenhumor.

Og dette er ikke bare et terapeutisk triks, men kan også brukes som et utredningsverktøy. Ta selvmordsrisikovurdering, for eksempel. Dette er noe man kleint nok må gjøre med alle klienter, og noe som er like ukomfortabelt hver gang. Prøv deg på denne: «Hva sa den ene suicidale personen til den andre? Hang in there! Kjenner du deg igjen i denne vitsen? Hvor mye på en skala fra 0–7.»

Dessverre er det ikke bare ubehagelige spørsmål vi psykologer må tåle, men også det som kommer etter spørsmålene: nemlig den kleine stillheten. Terapeutisk stillhet har du kanskje hørt om, men jeg foreslår et nytt grep: terapeutisk støy! Fyll stillheten, redd deg selv fra ubehaget! Her kan du bruke alt fra plystring til bakgrunnsstøy fra radioen! Bare husk å skru av hvis Johnny Cash sitt cover av «Hurt», eller hvilken som helst sang av Amy Winehouse dukker opp. En hendig prompepute kan også lette litt på trykket om det skulle være mer din stil. Vær kreativ. En av de verste stillhetene er likevel når pasienten sitter og griner. Huffameg så cringe. Det er umulig å vite hvor å se, hva å si eller gjøre i den situasjonen. Et viktig råd i denne sammenhengen, er forberedelse. Eksempelvis kan du på forhånd stoppe alle klokker i rommet på tidspunktet timen skal være ferdig. Da vil du når som helst, når kleinheten blir for mye å bære, kunne annonsere at timen er over og takke for nå. Sjallabais!

Det er likevel ved timens slutt du vil møte på det som i aller høyeste grad tråkker over alle sosiale normer, nemlig å spørre personen om å komme tilbake til ny time. Det er ingen som liker en pasientdalt. Hva om pasienten egentlig ikke likte deg? Skal du da virke så kravstor og high maintenance at du ber om en ny time? Nei, det lureste her er å gjøre som man gjør på ungdomsskolen i slike situasjoner: spill kul. Ta på deg et par solbriller, vri psykologcapsen din bak frem, og len deg mot veggen på terapirommet. Poengter hvor mange pasienter du har, (altså at du er meget populær) og ikke egentlig trenger en pasient til. Hvis de er heldige kan du prøve å skvise dem inn, en gang mellom 7–16 alle hverdager, du er fleksibel. Det hjelper her å tenne en røyk, kle på deg det mildt uintresserte og lett sløvede ansiktet til en franskmann på film, som er så likegyldig at du gjerne shaver av 10 års levetid i kulhetens navn. Pasienten vil ikke kunne gjøre annet enn å trygle deg om en ny time.

Som sosialt grensesprengende psykologer, må vi stå standhaftig og modige i vår rolle overfor klientene. Det er ikke lett! Selv med lisens til å spørre, tror jeg de fleste pasienter glemmer at vi psykologer jo egentlig er skjøre, sosialt tilbakestående orkidéer, akkurat som alle andre! Men, kjære gresshoppe, følger du mine råd, er det ingen som vil merke dette lenger. Du vil bli bygdas kuleste psykolog, den som holder seg innen alle sosiale normer og ikke stiller for påtrengende, uvelkomne spørsmål. Ikke minst, får du god jobbsikkerhet, for ikke bare blir pasientene dine aldri friske, men de vil alle ønske å komme ukentlig tilbake til en så u-klein psykolog som deg.