Debatt

Illustrasjon Tone Elise Dagsvik

Har velferdsstaten og materialismen gjort oss til et samfunn bestående av stakkarslige og muskuløse narsissistister uten snev av verken intellektuelle, sosiale eller emosjonelle ferdigheter?

Du drar på treningsstudio. Med den ene armen løfter du en vekt, i den andre tar du selfies som kan brukes som skrytebilde for Instagram-profilen din. Innimellom “repsa” svarer du på alle de stygge nærbildene du har fått, stort sett fra mennesker du ikke kjenner noe særlig i virkeligheten. Når økten er fullført «flexer» du musklene dine i speilet, før du trykker inn en ultraprosessert proteinbar – i håp om at musklene vil se enda litt større ut neste gang du ser deg selv i speilet. Når du kommer hjem, setter du deg ned foran TV-en og «gamer» med mennesker du aldri har møtt, og kommuniserer utelukkende med fremmedord og ord som «ass», «sykt», «fett» og «dritt». Innimellom rundene i skytespillet der man vinner ved å være den som dreper flest mennesker, sjekker du mobilen og ser at det har blitt en “obligatorisk trend” på Facebook å legge til en ramme på profilbildet sitt som viser solidaritet med barn som blir drept i krig. Du bedriver litt moralsk posering, før du fortsetter med DEBATT 34 drepingen på TV-en. Når helgen kommer er det tid for fest. Forøvrig vet ingen vet hva som feires, men gjett om det skal festes. Mens du sitter på bussen på vei til “vors” sjekker du hvor mange “godhetspoeng” (likes) du har fått på profilrammen din, samtidig som 6ix9ines låt “Billy” kommer rungende fra de støydempende øretelefonene, hvor teksten blant annet lyder som følger: “Whole squad full of fucking killers, I’m a killer too”. I mellomtiden står det en gammel og skrøpelig dame i midtgangen som venter på muligheten til å sitte. På “vors” drikker du på deg motet til å innta nattklubben og forføre det motsatte kjønn til sengs. Ikke fordi du er sjarmerende eller fordi det finnes noen grad av genuin tiltrekning, men fordi dere begge to er så dritings, utslitte og tomme for livsgnist at dere ikke kunne gitt mer F. Dagen etter har dere glemt navnet på hverandre, og du sitter igjen med en følelse av tomhet. Du tenker «hvem er jeg egentlig, og hva gjør jeg med livet mitt?»

Hvorfor har vi havnet på et sted der en stor andel av unge mennesker lever som uforskammede og moralsk forkastelige hedonister, og hvordan kan dette være med å forklare epidemien av mental uhelse i vestlige samfunn?

Det er i ferd med å bli et etablert faktum at svært mange unge opplever psykiske vansker og føler seg ensomme. HUNT-undersøkelsen har vist at andelen unge som sliter med mental helse har doblet seg de siste ti årene (1).

Det pekes på flere potensielle løsninger for økningen i psykiske helseproblemer, blant annet å utdanne flere psykologer, økt åpenhet om psykisk helse, og å gjøre samfunnet mer tolerant overfor sårbare grupper. Men, “radikalt” som det måtte høres ut, så kan det tenkes at prevalensen av psykisk sykdom hadde vært veldig mye lavere dersom vi tenkte mindre på oss selv, og heller ble stilt mer til ansvar overfor et fellesskap, og noe større enn oss selv. Det betyr ikke at vi bør fokusere mer på klimakrisen eller krigen i Gaza, men snarere på det vi har foran oss her og nå, og som vi faktisk kan gjøre noe med.

Psykologspesialist Line Marie Warholm har argumentert for at det er et paradoks at det aldri har vært mer fokus på psykisk helse, men likevel så er det stadig flere som rapporterer om psykiske helseplager. Det kan ha seg slik at måten vi snakker om psykiske lidelser bidrar til en overdreven 35 selvsentrert tilnærming til livet, der egne, subjektive tilstander hele tiden skal stå i fokus. Vi er ultrasosiale dyr (2), og ved å hele tiden rette fokuset innover, frarøver vi oss selv muligheten til å føle at vi har et ansvar og en mening overfor noe utenfor oss selv, som for eksempel familien, lokalmiljøet, eller en frivillig organisasjon.

Warholm på sin side presiserer imidlertid at det ikke er at vi snakker om psykiske helseproblemer som er problemet, men måten vi snakker om det på (3). Vi snakker ikke om livet, døden, og alt inn i mellom – på en direkte , sårbar og løsningsorientert måte. Istedenfor tenderer vi til å snakke om psykiske helseproblemer og diagnoser som noe som er med å definere oss som individer, og som gir oss et slags fritak fra å ta ansvar for betydningsfulle aspekter ved måten vi lever livene våre på. Dette dyrker en form for lært hjelpeløshet, både på individnivå og samfunnsnivå.

Velferdsstatens skyggeside

Til nesten alle tidligere tider har mennesker vært avhengige av hverandre, fremfor å være avhengig av en kald og abstrakt institusjon, som velferdsstaten. Velferdsstaten som sosialt system baserer seg først og fremst på at alle har en rekke krav og rettigheter, noe som selvsagt kan være et gode – opp til det punktet hvor vi føler oss avhengige av staten på så mange områder at den passiviserer oss, og gjør oss til mindre ansvarsfulle og dydige medmennesker. Satt på spissen oppstår det en form for “kollektiv lært hjelpeløshet” idet vi vender oss til at egne problemer er andres ansvar. Dette kan igjen tenkes å bidra til at vi får et kaldere samfunn hvor møtepunktene er færre og der de genuine mellommenneskelige relasjonene står svakere. Robert D. Putman argumenterer for at staten i stadig større grad har overtatt oppgaver som tidligere var et lokalt ansvar, og på den måten redusert lokalt og frivillig engasjement (4).

Vi er alle i ferd med å bli like rotløse idet vi svever rundt i et uendelig univers av stimuli og sanseinntrykk som trekker oss i alle mulige retninger og der grenser ikke lenger eksisterer. Vi har låst oss selv inne i det Max Weber kalte et byråkratisk jernbur, samtidig som sosiale medier fungerer som et vindu for en falsk, narsissistisk, og fjern virkelighetsforståelse og livsførsel. Ingen husker hvor de kommer fra, og ingen vet hvor de er på vei. Kanskje det unge mennesker trenger å høre er at følelsene deres ikke er så viktige, og at de må ta seg sammen og begynne å leve livet på en ansvarlig måte?   

Referanseliste

(1) NRK (13.06.2022) Depresjon og angst blant unge har doblet seg de siste ti årenehttps://www.nrk.no/trondelag/hunt_-44-prosentav- tenaringsjenter-i-norge-plages-av-stress_-angst-og-tunge-tanker- 1.15993034

(2) The ultra-social animal (Tomasello, 2014) https://www.ncbi.nlm.nih. gov/pmc/articles/PMC4302252/

(3) NRK, (09.09.23) En av tre studenter oppfyller kravene til en psykisk lidelse: usannsynlig, meiner Psykiater. https://www.nrk.no/ nordland/psykisk-helseundersokelse-blant-studenter_-ekspert-tviler- pa-resultatene-1.16607798

(4) Ergelen, S. Bowlıng Alone: The Collapse and Revival of American Community Robert D. Putnam (2000 Simon and Schuster, New York 2000, 7461).