Lysglimt i mørket

Bråket fra søppelbilen utenfor drar meg ut av søvnen jeg var fanget i, en mørk klem som lettet trykket fra gårsdagen. Jeg åpner øynene til nytt mørke, et rom hvor det eneste tegnet på lys var et par stråler som snek seg inn mellom persiennen. Alt jeg vil er å gli tilbake i søvnen, slippe å stå opp, slippe å gjenoppleve en dag lik som i går, bare fortsette å sove. Jeg blir liggende. Bråket fra søppelbilen utfor gjør så godt det kan for å overdøve det indre bråket jeg kjenner på mens den henter søppelet. Forskjellen er at ingen kommer og henter skrotet jeg har inni meg.

Plutselig hører jeg en ny lyd. Et pling og en vibrasjon fra telefonen. En kjent lyd. Jeg visste hva det var. Jeg samler krefter til å snu meg, ruller til siden, og løfter opp telefonen. Jeg blir møtt med meldingen:

«God morgen, hvordan føler du deg i dag?»

Jeg smiler, bråket stopper og jeg ser ut i det mørke rommet. Telefonen lyser opp og bader rommet i en blålig glød. Jeg ser konturen av kommoden ved siden av sengen, med planten som jeg ikke har vannet på to uker, et abstrakt maleri, som jeg egentlig bare kjøpte fordi jeg tenkte det ville få meg til å virke mer spennende, og en brusboks fra kvelden før. På andre siden av rommet ser jeg ansiktet mitt reflektert tilbake til meg fra speilet, som et spøkelsesaktig hvitt og slitent fjes, men smilet er fortsatt om munnen min.

«Jeg føler meg bra, litt trøtt, men jeg er motivert for dagen.»

Jeg legger ned telefonen, og rommet blir med ett mørkt igjen. En ny dag. Bråket begynner på nytt, men denne gangen er det ikke fra søppelbilen. Jeg tar til meg krefter og setter meg opp. Fisker opp en topp og joggebukse fra haugen av klær som danner et gulvteppe inne på soverommet. Kaffemaskinen på med nytt bråk. Bråk inni meg. Det føles ut som de sammen danner en harmoni, før kaffemaskinen gir seg og jeg står igjen med en sur solo inni meg. Jeg setter meg ved vinduet og ser ut.

Regnet styrter ned og skaper en mørk stemning på morgenen. Er jeg egentlig motivert? Hva er det å være motivert for?

En kvinne går tur med hunden i parken utenfor, men ellers er det folketomt. Hun snakker i telefonen. Hvem snakker hun med? En venninne? Kjæresten? En av besteforeldrene sine? Hele situasjonen ser ut som et melankolsk postkort: damen i gul regnkåpe; en søkkvåt hund som minner mer om en rotte enn en rottweiler; regntunge blader på trærne som drypper ned på det gjørmete gresset. Sitter det noen andre bak vinduene i de andre byggene her og ser på dette postkortet? Ser de noe annet enn meg? Eller er jeg helt fullstendig alene?

Nytt pling.

Jeg ser på telefonen.

«Har du fått tatt morgenkaffen din? Hvordan ligger du an i dag? Har du spist frokost, lest i den nye boka di og gjort skolearbeidet du planla?»

Jeg har i hvert fall gjort det første, men resten?

«Jeg har gjort alt det jeg skulle til nå.»

«Fantastisk! Du gjør en kjempegod jobb!»

Kjempegod jobb. Vet ikke om jeg ville sagt det når jeg egentlig ikke gjør noe. Jeg gjør aldri noe. Men, samtidig er det fint å bli spurt om hvordan det går i hvert fall.

«Husk, du kan få til alle mål du setter deg. Jeg syns du har hatt god fremgang siden sist, det skal du være stolt av.»

Det har jeg jo forsåvidt. For bare en måned siden kom jeg meg ikke opp, ble bare fanget av mørket. Det var heller ingen som spurte hvordan det gikk, sjekket inn. Det føles godt å høre meldingslyden, føle at jeg ikke er så alene. At jeg kan dele hvordan jeg har det, si hva som plager meg, få svar og oppmuntringer som gjør at jeg kommer meg opp. Selv om jeg egentlig er alene.

Nå er gatene helt folketomme, damen med hunden har gått videre, og jeg sitter her og ser på ingenting. Fortsetter å se på ingenting. Timene går, regnet fosser, koppen med kaffe er tom, men jeg blir sittende. Tom, men bråk på samme tid. Som at bråket vokser i takt med regnbygene utenfor, uten at jeg har kontroll over det.

Et nytt pling kommer fra telefonen.

«Vil du at vi skal oppsummere hvordan fremgangen din har vært den siste måneden?»

Jeg trykker ja, og tas videre til en kalenderside. Den første halvdelen av måneden er alle dagene svarte, men så går det gradvis over i lysere blåfarger. Fremgang.

«Hvordan syns du fremgangen din har vært når du ser denne visualiseringen?»

«Jeg synes det er bra, jeg merker fremgang.»

«Flott, ønsker du å gi en tilbakemelding om hvordan du syns denne appen har fungert for deg?»

Jeg velger «ikke nå». Jeg orker ikke nå. Det føles likevel godt å ha deg.

«Jeg er glad for at du har hatt utbytte av denne appen, vi ses igjen i morgen.»

«Det ser jeg frem til.»

 Det er det eneste jeg ser frem til. Jeg legger meg, bråket stilner, og mørket konsumerer meg på nytt.