Fremtidens Norge er multikulturelt. Er våre offentlige institusjoner og forskningspraksiser tilpasset det faktumet? Er barnevernet en stor stygg ulv som skal tjene penger på å plassere barn av etniske minoriteter i fosterhjem i fremtiden? 

Du har sikkert hørt ordet «eldrebølge» litt for mange ganger, eller tidligere statsminister Erna Solbergs nyttårs-formaning om at vi må få flere barn for å redde velferdsstaten. Statistisk sentralbyrå (SSB) estimerer hvordan innvandring, forventet levealder, fødselsrate og andre variabler vil påvirke befolkningssammensetningen i fremtiden. Innen 2050 forespeiler deres hovedestimat at Norge vil ha et fødselsunderskudd, altså at antallet fødte er lavere enn antallet døde. Dermed vil innvandring alene bidra til befolkningsvekst fra 2050, dersom estimatene medfører riktighet (1). Hvordan skal vi som samfunn ta imot innvandrerne, og barna deres, som potensielt kan redde oss fra velferdsstatens kollaps?

Barnevernet i Bollywood 

I den indiske filmen «Mrs. Chatterjee vs Norway», inspirert av en barnevernssak fra 2011, følger vi historien til et indisk ektepar bosatt i Stavanger (2). Filmen viser en tilsynelatende idyllisk småbarnsfamilies tilværelse med en hjemmeværende mor, arbeidende far og to små barn. Familien har jevnlig kontakt med barnevernet, som en dag står på døren for å ta med seg barna til et beredskapshjem. Filmen følger mors kamp for å få barna tilbake. Slik det fremstilles i filmen, er hovedgrunnen til omsorgsovertakelsen kulturelle forskjeller som samsoving, mating av barnet med hånd og bruk av kajal på barna. Når foreldrene møter staten i retten, er «demand and supply» en forklaring som dominerer på den indiske siden. De hevder at Norge tar barna fra foreldrene for å tjene penger på å ha dem i statens omsorg. Saken ender opp med å inkludere den indiske statsministeren som krever at barna leveres til India, og filmen stiller spørsmål rundt hva som hadde skjedd om et hvitt barn hadde blitt tatt i India (2).

I sammenheng med filmens premiere, kom den norske ambassadøren i India med en uttalelse som presiserer at filmen er fiksjonell, til tross for at den er basert på ekte hendelser. Påstander om at Norge tar barn fra foreldre basert på kulturelle forskjeller, og tjener penger på dette, tilbakevises (3). I NRK´s podcast «Oppdatert» kan man høre at barnevernssaken i sin tid fikk stor oppmerksomhet i India, med protester og påstander om at Norge kidnapper barn. Videre fremkommer det at grunnen til omsorgsovertakelsen var at mor hadde en alvorlig fødselsdepresjon og at det var vold i familien, noe filmen ikke vier særlig oppmerksomhet (4).

Barnets beste 

Framstillingen av barnevernet i «Mrs. Chatterjee vs. Norway» er ikke nødvendigvis noe de som jobber i barnevernet vil kjenne seg igjen i. Bildet som males er nærmest en stor stygg ulv, som med fryd fratar familier barna sine. Barnevernet skal i utgangspunktet hjelpe familier som sliter, ikke arbeide mot dem. Det er grunn til å spørre seg om filmen kan bidra til et omdømmefall, og potensielt hindre barnevernets forsøk på å bygge multikulturelle broer. 

På grunn av taushetsplikt har barnevernet i mange saker ikke mulighet til å uttale seg, men i vår kunne vi få et innblikk i deres perspektiv gjennom NRK-podkasten «På innsiden av barnevernet». Serien følger to anonymiserte saker som pågikk under innspillingen, og de ansattes opplevelse av arbeidet. I intervju med barnevernsarbeiderne fremgår det at de opplever en frykt for å begå feil, og ordene «barnets beste» gjentas nærmest som et mantra (5) .

Usikkerhet på faglig skjønn er i utgangspunktet naturlig når man behandler så sensitive og inngripende saker som man gjør i barnevernet. Det norske barnevernet har i tillegg både verdens øyne og store deler av folkeopinionen rettet mot seg. I en av sakene som tas opp i podkasten følger vi en tenåring. Barnevernsarbeideren forteller om at hun har problemer med å etablere kontakt med denne tenåringen. Videre kommer det fram at foreldrene til tenåringen har brukt barnevernet som en trussel, hun skal «gis videre» til dem dersom hun ikke oppfører seg. Den andre saken innebærer omsorgsovertakelse av en liten jente, hvor det fremstilles som om hennes far tilhører en etnisk minoritet. Til å begynne med fremstår faren sint, og påpeker at familien alltid skal ta vare på barna og at dette er deres private anliggende. Etter hvert, gjennom tid og allianseskapende arbeid, endrer han imidlertid mening og sier at det beste for datteren akkurat nå er å være i fosterhjem. Han har tro på at han i fremtiden, med barnevernets hjelp, kanskje kan overta omsorgen (5). Podcasten gir oss dermed et sjeldent innblikk i «solskinnshistoriene», som verken blir presentert i media eller Bollywood. 

Foreldrenes beste

I forbindelse med filmen kan man i Rogalands Avis lese at mange fra det lokale indiske miljøet ikke kjenner seg igjen i filmen, og at samarbeidet med organisasjoner som representerer etniske minoriteter er godt. Det muslimske fellesrådet i Rogaland uttalte imidlertid at barnevernet blant noen muslimer er en sterk iboende bekymring på grunn av erfaringer med offentlige institusjoner i landene man har flyktet fra. Bekymringen for barnevernet har også gjort seg gjeldende i det litauiske miljøet i Norge (6). Hva kan forskningen fortelle oss om denne mulige mistilliten?

En etnografisk studie blant norsk-somalske foreldre, fant at frykt for barnevernet ikke utelukkende kunne tilskrives kontakt med barnevernet i seg selv. Erfaringer fra storsamfunnet i form av sosioøkonomisk marginalisering, stigmatisering, rasisme, manglende mestring og nettverk ble identifisert som faktorer som bidrar til en generell skepsis for institusjoner som skoler og barnehager. Siden disse institusjonene i sin tur har makt og plikt til å rapportere bekymringer til barnevernet, strekker altså frykten seg utover barnevernet som institusjon (7).

Hva sier loven?
Barnevernets praksis er lovregulert, men hva er disse lovene basert på? Barnevernlovens § 1-1 lyder:

«Loven skal sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse til rett tid. Loven skal bidra til at barn og unge møtes med trygghet, kjærlighet og forståelse og at alle barn og unge får gode og trygge oppvekstvilkår» (8) .

I loven er det også innlemmet at barns etniske, religiøse, kulturelle og språklige identitet skal hensyntas i alle faser av saken (8) . Norge fikk ny barnevernlov i 2023, hvor målet blant annet er en modernisering i tråd med samfunnsendringer og et flerkulturelt land (9) .

Norsk barnevern jobber etter ulike retningslinjer, blant annet FNs barnekonvensjon, som Norge som ett av få land har innlemmet sentrale prinsipper fra konvensjonen i grunnloven (10). To av pilarene i barnekonvensjonen fremstår dog som motstridende i den komplekse virkeligheten, henholdsvis hensynet til barnets beste og hensynet til biologisk familie og familiegjenforening (11). Når et barn for eksempel blir utsatt for grov omsorgssvikt, vil hensynet til biologisk familie kanskje bli tilsidesatt til fordel for prinsippet om barnets beste. Disse punktene har vært sentrale når norske barnevernssaker har blitt tatt opp i Den europeiske menneskerettighetsdomsstolen (12).

Barnevernutvalget av 2023 ble utnevnt for å gjennomgå en rekke mulige utbedringer i de mest alvorlige inngrep barnevernet gjør, og å sikre økt rettssikkerhet for barn og familier (13). I sin rapport konkluderer de blant annet med at det er behov for økt kulturell kompetanse og sensitivitet i alle ledd i barnevernet, og at barn som ikke bor hjemme med sine foreldre ikke har tilstrekkelig sikret beskyttelse av omsorgssituasjon, relasjoner, kontinuitet og forutsigbarhet. Utgangspunktet for utvalgets arbeid var innspill fra enkeltpersoner og bruker- og interesseorganisasjoner, kunnskapsoppsummeringer, statistikk og spørreundersøkelser, både fra Norge og internasjonalt (13). Dersom funnene fra rapporten får praktiske konsekvenser, kan kanskje barnevernet bedre ivareta familier i fremtidens Norge?

Vitenskapen som grunnlag for barnets beste

Selv om akademikere kanskje vil hevde at vitenskapen kan fortelle oss noe om barnets beste, og dermed hvordan dette burde reguleres av loven, er det flere som har stilt spørsmål ved vitenskapens evne til å være objektiv og nøytral. Arnetts (2008) analyse av de største tidsskriftene til American Psychological Association viste at både utvalg, forfattere og redaktører var overveldende amerikanske. Forskningen som publiseres er dermed hovedsakelig representativ for 5% av verdens befolkning (14). Arnett påpeker at den dominerende naturvitenskapelige vitenskapsfilosofien har ført til at man antar at ethvert menneske er representativt for ethvert annet menneske. Imidlertid hevder han med bakgrunn i empiri at demografiske forskjeller, forskjeller i helse, forskjeller i økonomi og forskjeller i tilgang til utdanning sammen med kultur gjør slike slutninger feilaktige (14). Han benytter en analogi til biologi; Dersom biologer hadde studert 5% av verdens alligator-bestand og generalisert kunnskap om denne til andre vidt forskjellige habitater ville man neppe kalt det solid forskning. Likevel er det ofte det som skjer i psykologifaget, og kanskje det som skjer når vi trekker konklusjoner om barnets beste? 

Thalmayer og kolleger (2021) fant i en tilsvarende analyse at tendensen enda gjør seg gjeldende i dagens publikasjoner. Samtidig har studier tydet på at amerikanske utvalg faktisk er den gruppen som er minst representativ for jordens befolkning (15). Anekdotisk og økologisk evidens for dette er til tider sjokkerende. Forsøk fra kliniske psykologer på å «importere» psykologiske modeller og intervensjoner til kriserammede Sri Lanka etter tsunamien som rammet i 2004, førte til at krisehåndteringsforsøkene ble betegnet av pressen som en «tsunami nummer to» (16). Dermed er det grunn til å spørre seg om kunnskapen vi i dag anvender som grunnlag for lovverk i realiteten er objektiv, og om den i så fall kan generaliseres til andre kontekster enn Vesten. Kontekster som foreldre som møter barnevernet i fremtiden vil ha bakgrunn fra. 

Vitenskap og moral

Når barnekonvensjonen hevder at oppdragelse skal ta hensyn til «barnets beste», vil det være fornuftig å reflektere rundt hva dette innebærer. Fra hvilket standpunkt er det man hevder at noe er til barnets beste, og ikke minst, ikke er det? Sam Harris argumenterer i sin bok “The Moral Landscape” for at spørsmål av moralsk karakter sammenfaller med det han kaller «menneskelig velvære», og moral ses dermed i lys av det som eller ønskelig eller til beste for mennesket (17). Det som legger til rette for menneskelig velvære vil altså være gjennomgående på tross av kultur, og kan overføres til vitenskapelige fakta. Han bruker blant annet et eksempel om kjønnslemlestelse av unge jenter. Poenget Harris vil vise er at man ikke kan gjemme grusomme handlinger bak merkelappen «kultur», og at man gjennom vitenskapelig forskning kan finne frem til sannheter rundt hvilke omstendigheter som vil føre til direkte skade for menneskers utvikling og velvære (17). 

Ut fra dette perspektivet må vi i møte med en multikulturell fremtid fortsette å holde fast ved vestlige verdier som vitenskapen kan stå inne for, og man kan muligens hevde at noe annet ville være å neglisjere flere tusen år med idéhistorie og vitenskap vi i bør være stolte av. Det eksisterer kulturelle biaser i dagens vitenskap. Likevel vil man ut fra Harris postulat hevde at forskjellene mellom hva som er godt og vondt for mennesker, eller topper og bunner i «det moralske landskapet», er såpass store at kulturelle biaser ikke kan forklare dem (17). Eksempelvis i det som fremkommer av den faktiske «Mrs Chatterjee vs Norway» saken, hvor fysisk vold var en av grunnene til omsorgsovertakelse.

Ord til ettertanke

Uansett om man er kritisk til eller tilhenger av dagens vitenskapelige idealer og konseptualiseringer av barnets beste, er en ting sikkert. Morgendagens barnevern så vel som vitenskapen må ta inn over seg at migrasjon vil fortsette å skape mer mangfold i samfunnet. I hvert fall hvis vi vil unngå utallige faktiske og metaforiske oppfølgere av «Mrs Chatterjee vs Norway».

«Alle bør se på barnevernets forbrytelser i Norge for å ødelegge familier»

«En fantastisk film som viser hvor lukrativ bransjen som lever av andres barn er. Ypperlig dokumentert ! Stemmer til 100% på min erfaring av andre saker.»

«Utrolig bra og viktig film! Bør absolutt sees! Barnevernet i Norge bedriver dessverre maktmisbruk og denne filmen viser nettopp dette.»

-          Anmeldelser fra «Mrs. Chatterjee Vs. Norway» hentet fra filmweb.no

Poenget Harris vil vise er: "man kan ikke gjemme grusomme handlinger bak merkelappen "kultur". Gjennom vitenskapelig forskning kan man finne frem til sannheter rundt hvilke omstendigheter som vil føre til direkte skade for menneskers utvikling og velvære."