Freud i fremtiden

Kan vi gi mening til nåtidens psykologiske utvikling ved å vende blikket bakover i tid? Nevropsykoanalyse er et felt i vekst og ønsker å svare på nettopp dette.

Psykoanalyse og nevrovitenskap. For mange vil disse to psykologiske retningene virke uforenlige. Med en divan, årelange terapiforløp og ikke-falsifiserbare tolkninger i én ende, og  reaksjonsmønstre av spredt aktivering i hjernen i den andre. Og ikke minst kontrastvæske.

I tillegg til å være antatte motsetninger innenfor forskning, er nevrovitenskap og psykoanalytisk tenkning noe av det som fascinerer, eller i verste fall forvirrer, de fleste. Hver for seg er de komplekse felt å fordype seg i. En kombinasjon er vel derfor å regne som en utfordring. 

På en vingård i Stellenbocsh, en liten times kjøretur utenfor Cape Town i Sør-Afrika, sitter det likevel en person som gjør nettopp dette. Mark Solms er psykoanalytiker og professor i nevropsykologi og oversetter den reviderte utgaven av Freud sine forelesninger fra tysk til engelsk.

Vitenskapelige fremskritt

Solms begrunner nevropsykoanalysens nødvendighet ved å vise til Sigmund Freud sitt opprinnelige fokus. Freud var nevrolog og hadde som mål å kartlegge menneskesinnets strukturer og funksjoner.  Den psykoanalytiske metoden «talekuren» og «fri assosiasjon» var i utgangspunktet basert på pragmatiske beslutninger på grunn av manglende teknologiske verktøy. Freud var likevel klar på at sinnet var dynamisk og ikke kunne forklares utelukkende gjennom modeller eller teori, og skrev om sine håp for fremtidens oppdagelser av det faktiske indre (1).

Professor Solms ønsker dermed å fullføre det Freud startet gjennom å bygge en bro mellom nevrovitenskap og psykoanalyse. Dagens teknologiske fremskritt og hjerneavbildningsteknikker kan hjelpe til med dette. I dag er det mulig å bruke nevrovitenskapelige redskaper som fMRI og PET for å identifisere den tidligere skjulte nevrale organiseringen av ubevisste deler av sinnet (1). 

Solms sitt viktigste bidrag for å bygge videre på Freud sine teorier, gjelder drømmer og dets nevrologiske opphav (2). Å undersøke eldre psykoanalytiske teorier med nevrovitenskapelig lupe, kan gi kan større innsikt og kunnskap om våre indre liv. Utforskning av Freud sin teori om drømmer fremhever dette potensialet.

Drømmetydning

Freud sin bok om drømmetydning kom allerede i 1899 (3). Sentralt for teorien om drømmer var at de var en representasjon av ønskeoppfyllelser som i våken tilstand ofte var underbevisste. På samme måte som med talekuren, undersøkte Freud individers assosiasjoner til innholdet av drømmene og tolket dette i lys av underliggende emosjonelle og betydningsfulle temaer i personens liv (4). Funnene viste at symbolikken i drømmene ofte var omformet eller tilslørt slik at den egentlige betydningen var uklar (5).

Omformingen eller «sensuren» som fant sted i drømmene Freud analyserte, kunne ta forskjellige former, og ble kalt «drømmearbeidet» (3). Drømmearbeid mente Freud blant annet kunne være å omplassere sentrale elementer, eller å kombinere flere elementer sammen. For eksempel kunne en politimann i drømmen være både ens far og skolelærer. Denne figuren representerte kanskje en autoritativ figur individet ønsket å stå opp imot eller idealiserte.(5). 

Årsaken til at drømmene tar disse formene, ifølge psykoanalytisk teori, er at de er en del av vårt indre forsvar (6). Sensuren gjør drømmene og de underbevisste, instinktive ønskene våre mer akseptable (4). Samtidig har drømmene lite med virkeligheten å gjøre, sammenlignet med individets perspektiv i våken tilstand. Å forestille seg og observere et ønsket scenario under søvn, undertrykker med dette handling i sovende tilstand og i virkeligheten. Dersom sensuren i drømmene imidlertid er for svak, vil man våkne, gjerne angstfylt som ved mareritt (5).

Teorien om forsvarsmekanismer er regnet for å være en av de mest aksepterte delene av psykoanalytisk teori og har spredt seg til andre psykologiske felt. For eksempel deler «mestringsstrategier» innenfor kognitiv atferdsterapi mange av de samme egenskapene. Forsvarsmekanismer fungerer som oftest beskyttende, men de kan også være overdrevne, utilstrekkelige eller maladaptive og føre til psykisk uhelse (6).

Selv om forsvar er en anerkjent del av psykoanalytisk teori, er selve sensuren som finner sted under drømmearbeidet fremdeles omdiskutert (4)(5). Hvordan arbeider hjernen vår når den skaper de fantastiske eller grufulle opplevelsene som drømmer er?

Et øyeblikk

Freud sin drømmeteori om ønskeoppfyllelse ble på 1950-tallet avvist til fordel for oppdagelsen av «rapid eye movement» (REM) under søvn. REM-søvn foregår syklisk og man er sovende samtidig som kroppen er aktivert. Forskning viste at drømmer ble rapportert fra 80% av deltakere som ble vekket fra denne tilstanden (7).

Opphavet til REM-søvn ble på 70-tallet sporet til nedre deler av hjernestammen. Solms påpeker at denne delen av hjernen ikke påvirker visuelle og kognitive prosesser, men bare regulerer graden av våkenhet. Oppdagelsen førte dermed ikke forskerne nærmere en forståelse av de komplekse mentale prosessene som drømmer var antatt å springe ut ifra (5).

På slutten av 90-tallet fant Solms at lesjoner i hjernestammen som stoppet REM-søvn fremdeles genererte drømmer (5). Deretter oppdaget man at REM-søvn og drømming faktisk er to distinkte og interaktive nettverk, såkalt dobbelt dissosiative tilstander, som riktignok er aktive samtidig (8). Dermed ble den gjeldende teorien om at det kun var REM-søvn som genererte drømmer, avvist. 

Emosjoner og utforskning

Opphavet til drømmer har siden blitt knyttet til aktivering av nettverk som påvirker instinktbasert adferd, emosjoner, langtidshukommelse og visuell persepsjon. Samtidig finner man en deaktivering av realitetsmonitorering (5).

For å stoppe drømming er det videre to sentrale nettverk som har pekt seg ut. Det ene nettverket omhandler visuospatial persepsjon og kognisjon, mens det andre er koblet til den affektive driften «utforskning» (Seeking) i midthjernen. Det sistnevnte er tilknyttet frontallappen og de limbiske strukturene sentrale for emosjoner (5).  

Den grunnleggende affekten «utforskning» er på samme måte som frykt, panikk, sinne,  omsorg, lyst og lek, tett koblet til affektive medfødte drifter (9). Ved lesjoner i nettverket assosiert med utforskning, opphører drømming, samt motivert adferd. Disse funnene peker mot en sterk emosjonell og motivasjonell komponent under drømming og underbygger Freud sin teori om ønskeoppfyllelse (8).

“We can think of affect as the universe of our ideas transmuted into feeling, and it is also helpful to think of feelings in music terms. Feelings perform the equivalent of a musical score that accompanies our thoughts and actions.” - (Damasio, 2021, s.79) (10)

Ønskeoppfyllelse og belønning

Motivasjonen og utforskningen  som opptrer  under ønskeoppfyllelse i drømmer, er aktive også i andre tilstander som genererer perseptuelle feiloppfatninger, eksempelvis hallusinasjoner og vrangforestillinger. Utforskningsdriften, som en del av et grunnleggende emosjonelt system, er også ofte kalt belønningssystemet og står sentralt i forståelsen av psykoselidelser (8).

Belønningssystemet med dopaminveier strekker seg fra øvre deler av hjernestammen, hvor instinktbaserte drifter har sitt utspring, og videre til frontalappene. Ved antipsykotisk farmakologisk behandling er derfor målsetningen å dempe dopaminstrømmen i hjernen for å redusere perseptuelle forstyrrelser. Sammenhengen mellom emosjonelle og instinktbaserte hjernestrukturer gjør at Solms setter spørsmålstegn ved hvorvidt perseptuelle forstyrrelser er en del av menneskers forsvar (8).

Betydningen av de grunnleggende emosjonelle systemene og hvordan de kan påvirke sinnet gjør seg derfor gjeldende også utenfor feltet om drømmer. Å vektlegge emosjoners påvirkning på sinnet har alltid vært en sentral del av psykodynamisk tenkning, samt antakelsen om at emosjoner påvirker kognisjon og kan føre til irrasjonelle oppfatninger av omverdenen. Nye nevrovitenskapelige metoder, som en tidligere bare kunne drømme om, trekker med dette Freud inn i fremtiden. 

“Når jeg så ulver, følte jeg meg liten og forsvarsløs og redd og ensom. Når jeg er liten og forsvarsløs og redd og ensom, ønsker jeg at noen ser hvordan jeg har det, er sammen med meg, viser interesse, og, om mulig, gir trygghet og litt omsorg. Stort vanskeligere var det egentlig ikke med de ulvene. De var bare følelser, gjenkjennelige og forståelige menneskelige følelser, i forkledning. Det var alt.” - Sitat fra Arnhild Lauveng sin biografi “Imorgen var jeg alltid en løve”. Lauveng var schizofren og innlagt i psykiatrien i 10 år før hun ble frisk. I dag er hun psykolog og visepresident i Norsk Psykologforening med ansvar for fag- og profesjonspolitikk (A.Lauveng, 2005, s.53) (11)