Kunsten å legge seg flat

Tekst David Emmanuel Smedslund Føinum
Publiseringsdato 10.02.2026

Det sies at det er lettere å be om tilgivelse enn tillatelse. Når skandalene står i kø, og slås opp i mediene, må de kommunikasjonsansvarlige på banen for brannslokking. Plutselig er utsagn som «Det som ikke skulle skje har skjedd» å høre. En egen type kommunikasjon, et eget språk om du vil, kommer til syne.

Illustrasjon Ellayn T. Anderson

Politikere og toppledere snakker dette språket flytende. Det gjelder å legge seg flat, men å ikke alene påta seg for mye av ansvaret for det som har skjedd. Dette oppnår man best med bruk av passiv form. Istedenfor «jeg gjorde en feil», si heller «det ble gjort en feil». Sleng også gjerne på «vi må gå igjennom rutinene våre». Gode alternativer er «Vi beklager på det sterkeste», «vi må lære av dette» og «dette er beklagelig».

Så gjelder det å være løsningsorientert og se fremover: «Noen må gå, noen må ta ansvar». Interessant nok er dette sjeldent den som selv prater. I tillegg er det heller aldri noen som får sparken, men de velger selv å «fratre sin stilling». Det blir iallfall alltid fremstilt som frivillig. Noe annet ville vært for strengt og brutalt. Ofte sendes de over i en annen, gjerne lavere stilling, hvor de kan få tid til å tenke på hva de har gjort. Tenk politikerne du aldri blir kvitt. Gi det fire år så er de på plass igjen, i god tid før neste valg.

Videre er det viktig at du, for all del, ikke kaller en spade for en spade; særlig hvis den spaden kan gravlegge deg. Det heter ikke korrupsjon når du bruker din posisjon til å skaffe deg midler, men «dårlig dømmekraft». Og det har sannelig vært mye dårlig dømmekraft ute og gått den siste tiden. Jagland, Mette Marit, Marius Høiby, Juul og Rød-Larsen. Bruken av utsagnet dårlig dømmekraft understreker bare at dette kun var avvik fra ellers eksemplarisk atferd.

Ikke bare er det viktig hva man sier, men man må og tenke på hvordan det blir sagt. Alltid se gravalvorlig ut, for å virkelig selge inntrykket av at du angrer deg bittert som en hund, på det som har inntruffet. Det er ikke så nøye om det faktisk er alvorlig det som har skjedd.

Så hva hadde skjedd hvis man ikke brukte dette beklagende språket? Se for deg en stortingspolitiker, foran blitsen og pressen i vandrehallen, som sier: «Sorry, jeg dreit meg ut skikkelig! Jeg var stressa og så bare ga jeg meg selv høyere lønn». Ikke nok med at ingen ville tatt vedkommende seriøst, men det som verre er, det ville vakt oppsikt – det er jo ikke riktig språk! Er det én ting alle som ber om unnskyldning har til felles, så er det at de skulle ønske de aldri ble oppdaget. De savner den tiden da de kunne holde på, uten hverken å be om tillatelse eller tilgivelse. Ved å bruke dette forventede språket vekker du ikke oppsikt.

Med disse tipsene kan også du ta del i en velutprøvd og stolt tradisjon, eller kunstform om du vil, i å villede og å frasi deg skyld. Det eneste tipset som mangler, er hvordan man virker genuin når man gjør det. Det går dessverre ikke an å virke genuin på dette språket. For dypest sett brukes det egentlig ikke for å be om tilgivelse fra oss. Egentlig kan de aldri tilgi seg selv for at de i det hele tatt klarte å bli oppdaget.