Bønnens glemte betydning

Tekst Kristoffer Robin Moe Severinsen
Publiseringsdato 17.02.2026

Illustrasjon Ellayn T. Anderson

Har det noe for seg å be? Hva skiller bønnen fra annen indre tale? Har bønn og meditasjon positive helseutfall? Vi skal gjennom en reise fra dagens kunnskap om bønnepraksis i vårt myldrende mobilsamfunn, til 1870 årenes sentralstyre i Britisk India for å spore opp kampen mellom materialisme og spiritualitet. Vi skal utforske religion og spiritualitet som beskyttelsesfaktorer, og vi vil komme i kontakt med andre kulturers bønnepraksis (slik som buddhistenes og hinduistene chakras og mudras) for å undersøke sinn-kropp-koplingen og sammenlikne effektene av bønn og meditasjon på psykisk helse i lys av moderne forskning. Dette er et utforskende essay skrevet av en fjerdeårsstudent på profesjonsstudiet i psykologi ved Universitet i Bergen, våren 2026.

Hva skjer når vi lukker øynene og folder hendene?

Å be er en generativ form for ordlyd; en sinnstilstand hvor den beende via indre tale forsøker å sette en bevegelse til virkeligheten. Noen ber for å virkeliggjøre en intensjon, løfte, eller ønske; andre ber for spesielle velsignelser. Man kan be for noe man er takknemlig for; andre praktiserer å bare ‘være’ gjennom bønnen. For noen er bønnen et engangstilfelle; for andre en livslang samtale med høyere makter eller en Guddom. Hvis du ber; har bønnene dine noen gang blitt besvart?

I den kristne tro har det vært uenigheter om hva man kan be for og hvilke bønner Gud svarer. Dekanen i Chichester (1798-1875) sa f.eks. at «vi kan be for det vi lovlig arbeider for, og bare for det»; Dr. Rev Barry skriver (1863) at «vi kan be for det som er rettferdig,» og vektlegger forbønnen, bønn for andre (Galton, 1872). Dr. John Vervaeke vektlegger visdom som det eneste man kan be for. I pressemeldingen fra Den norske kirke oppgis det at en av fem (22%) har bedt til høyere makter i den siste tiden; det nærmeste vi har et estimat om hvor mange som ber i den norske befolkningen i dag. Samtidig viser tall at 67% av befolkningen er medlemmer av Den norske kirke. Jeg sitter på universitetet og undrer over hvor mange som ber. Jeg ser ingen foldede hender, heller ingen lukkede øyne. Det har nylig vært Skepsisuken i Bergen. Per Einar Binder har hatt en panelsamtale med William Grosås og Eivind Galsdal om hvorfor unge i dag strømmer til kirken. Jeg sitter med rumlende mage og leser Salme 23, ‘Herren er min hyrde (jeg mangler ikke noe)’. Jeg har glemt å spise frokost og matpakken ligger hjemme. I det jeg leser «Du dekker bord for meg (...)», og «Mitt beger renner over.» hører jeg en stemme nærme seg bak meg: «Er det noen som vil ha bagetter? Vi har masse bagetter til overs!». Jeg flirer. Det passet jo godt nå!

Blir bønner besvart? Dette bestemte sir Francis Galton seg for å finne ut av i London i 1872. Gjennom statistiske metoder fastslo Galton at bønnen ikke virker (Galton, 1872; Teigen, 2015). Han påviste en ikke-signifikant sammenheng mellom klasser av mennesker som det ble bedt mye for, slik som kongefamilien og presteskapet, og deres dødelighet, og sammenliknet dette med klasser av mennesker det ikke ble bedt mye for. Han konkluderte med at bønnen ikke har noen objektiv effekt: Medlemmene av kongehuset døde i snitt like tidlig som ikke-medlemmer. Men er Galton sitt studie bevis nok for at bønnen ikke virker?

Noen ba for meg og det virket!
Jeg har erfart at bønnen virker. Noen ba for meg og jeg kunne umiddelbart kjenne virkningene. Jeg opplevde det som om noen la et teppe over meg; et usynlig slør som gav beskyttelse og ro. Det var som om en himmelsk hvelving eller søyle strålte over meg med en midlertidig velsignelse: Ordenes kraft konspirerte i en spesiell velsignelse. Jeg kjente meg rolig og trygg. Dette var en annen type ro. Den var noe mer enn summen av fysiske reaksjoner i kroppen: Denne roen hadde en inderlighet ved seg som tillot en annen konstellasjon av tanker; noe annet enn de vante tankeprosessene. Her fantes det et rom, en tilstand, en sinnsro, hvor en annen type innsikt kunne skimtes. En følelse av konsentrert tilstedeværelse; samtidig avkobling og påkobling. Er jeg i kontakt med høyere makter? Jeg ligger sammenkrøpet i sofaen. Ordenes velsignelse danser over meg. Noe langt dypere enn meg og mine erfaringer kaller på meg i det fjerne.

Forskning har i nyere tid anerkjent religiøse og spirituelle uttrykksformer sine positive interaksjoner med psykisk helse (Moreira-Almeida et al., 2016; Haverkamp et al., 2025; Beyköylü et al., 2025). 2026 markerer et tiår siden verdens helseorganisasjon (WHO), verdens psykiatriassosiasjon (WPA), og den amerikanske psykologassosiasjonen (APA) uttalte at klientrettet virksomhet skal være kultursensitiv og anerkjenne religion og spiritualitet som viktige faktorer til folks psykiske helse (Haverkamp et al., 2025; Moreira-Almedia et al., 2016). Dette innebærer høyere krav til krysskulturell kompetanse hos terapeuten, men en barriere gjenstår i terapirommet: Hvordan kan vi forstå religiøse uttrykksformer når vi selv har sluttet å praktisere dem? For å svare på dette har jeg valgt å trekke frem tre forskningstråder som belyser religiøs- og spirituell tro sine interaksjoner med psykisk helse. Jeg ønsker også å utfordre Galton sin konklusjon ved å vise at bønnen kan ha en intersubjektiv og psykologisk effekt i forbønn for den som det blir bedt for - nettopp slike effekter han mente at han kunne motbevise. Galton anvender et universalitetsargument; dersom alle bønner blir hørt må jo også dårlige eller ondartede bønner bli det og. Et annet interessant synspunkt han anvender er hvordan Gud åpenbarer seg:

«Hvis Gud åpenbarer seg, om så bare i sinnene til mennesker, så må han vel kunne veilede dem bort fra de veier som måtte medføre mislykke, (...)» - Galton, 1872.

På lik linje med at psykologien differensierte seg i funksjonalismen (en retning i psykologiens historie på ca. 1890-1920 tallet), kan man se en tilsvarende differensiering av forskningsfeltet i dag som svarer til WHO, WPA og APAs uttalelser, og en økt aksept for spirituelle, religiøse og mystiske fenomener i psykologisk forskningsarbeid (tabell 1).

Tabell 1: Nye retninger i psykologiens forskningsfelt i funksjonalismen (t.v.) og i dag (t.h.). Flere likheter kan trekkes. Kolonnen til venstre er overskriftene hentet fra James Mark Baldwin sin bok som betegnet nye retninger i 1898.

Hva skjer (i hjernen) når man ber?
Som følger av WHO og WPA’s uttalelse har antall studier som undersøker spiritualitet, religion, og psykisk helse steget de siste årene (Haverkamp et al., 2025; Lucchetti et al., 2021; Moreira-Almeida et al., 2016). Jeg har valgt å fokusere på en nypublisert oversiktsartikkel som sammenlikner nevrokognitive effekter av den kristne bønn med effekter av tilknytning for å undersøke mulig overlappende strukturer og funksjoner i hjernen (Haverkamp et al., 2015). 44 hjerneavbildingsstudier viser en sterkere aktivering i hjerneområdene insula (INS), precuneus (PREC), posterior cingulate cortex (PCC), posterior superior temporal sulcus (PSTS)/temporoparietal junction (TPJ) og middle temporal gyrus (MTG) under bønn (fig. 1) sammenliknet med hjerneområdene som er aktive under aktivering av tilknytningssystemet (fig. 2).

Figur 1: Aktive hjerneområder under bønn. Modellene er laget via http://lifesciencedb.jp og baserer seg på tall hentet fra Haverkamp et al. 2025 (se tabell 2 på neste side)

Figur 2: Aktive hjerneområder under tilknytningsaktivering. Illustrasjonene kan være unøyaktige. En av hovedforskjellene er bla. aktiveringen av det limbiske system.

Tilknytningssystemet innebærer ventromedial prefrontal cortex/orbitofrontal cortex (VMPFC/OFC), anterior cingulate cortex (ACC), amygdala (AMY), hippocampus/hypothalamic-pituitary-adrenal axis (HC/HPA) og medial prefrontal cortex (MPFC). Studien frembringer bevis for kontrasterende aktive strukturer, deriblant den negative korrelasjonen med det limbiske systemet (ACC, AMY, HC/HPA) som er viktig i automatiske hjerneresponser (Azari et al., 2005), samt overlappende funksjoner som i hjernens default mode network (DMN) – et senter som er aktivt under hvile og i selvrefererende prosesser (evalueringer vedrørende personlig relevans). Selvrefererende prosesser innebefatter et nettverk av midtlinjestrukturene (eng cortical midline structure, CMS), medial prefrontal cortex (mPFC) og posterior cingulate cortex (PCC) og tjener som et første filter i å relatere informasjon i forhold til ens selv. Forfatterne trekker frem overlapp i mentaliseringsmodulen under bønn og tilknytning – evnen til å anta andres perspektiv, og theory of mind-basert prosessering – den fantasifulle infereringen av andres emosjoner, tanker, følelser, behov, tro, mål og ønsker. Mentaliseringsmodulen består av MPFC, PCC, PREC, PSTS/TPJ, ASTG, FG, IFG, MOFC, og MTG. I modellen under (tabell 2) er disse områdene de mest aktive under bønn (blå).

Tabell 2: Nevral aktivering under bønn og tilknytning, hovedeffekter som prosent av det totale antall deltakere observert for hver hjerneregion. Mentaliseringsmodulen i tilknytning viser overlappende funksjoner med bønn. Tabellen er en direkte kopi av figur 2 i Haverkamp et al. sin oversiktsartikkel (2025).

Insula forbindes i flere av studiene til økt selvbevissthet omkring egne følelser og emosjoner, og en høynet kroppslig bevissthet. Det interessante med studier som dette er at områder som vanligvis er knyttet til f.eks. feilsøking, monitorering av prediksjonsfeil og mediering av sosial tilpasningsatferd, kan få andre implikasjoner i f.eks. bønnestudier. Lotze (2024) finner et slikt funksjonelt overlapp i anterior cingulate cortex (ACC) – et område som vanligvis er assosiert med monitorering av egne prediksjonsfeil av andres motivasjoner, men som i bønnestudiet attribueres til introspektiv deteksjon av egne emosjonelle signaler under bønn. Et annet potensielt funksjonelt overlapp finner han i rekruteringen av insula – et område viktig for introspektiv deteksjon av kroppslige emosjoner, som her blir tilskrevet kroppslig-viscerale følelser av glede og ubetinget kjærlighet (Haverkamp et al., 2025). Kroppslig-viscerale sensasjoner er viktige i psykoterapi fordi de tjener som et referansepunkt for å forstå klienters følelsesmessige reaksjoner. Abbass skriver f.eks. om motoverføring at: «Som et sosialt vesen er vi i stand til å sanse andres emosjoner og undergå de samme viscerale erfaringene i noen detalj.» (Abbass, 2015, s. 20, min oversettelse). Ytterligere finnes det antydninger til at kroppslig-viscerale følelser også spiller en helt sentral rolle i selvtranscenderende erfaringer. Beyköylü et al., (2025) skriver at selvtranscenderende opplevelser – øyeblikk hvor vår vanlig opplevelse av å være et separert selv kan gjennomgå dramatisk transformasjon gjennom følelser av dyp tilknytning til andre, naturen eller til kosmos, og som er etterfulgt av et skifte i hvordan vi opplever oss selv og andre, vårt verdenssyn, og våre verdier, som kan gjenstå selv lenge etter at den selvtranscenderende opplevelsen fant sted, og som kan endre kursen eller retningen på utviklingen i livet vårt. Beyköylü et al., (2025) har utviklet et helt rammeverk i den kognitive vitenskapen for å forstå endringsprosessene bak religiøse/spirituelle erfaringer. Sist men ikke minst innebærer kroppslig-viscerale følelser en toveis kommunikasjon mellom nervesystemet og organer som er viktig å bemerke. Foruten å vise de overlappende funksjonene mellom bønn og tilknytning oppsummerer oversiktsartikkelen også viktige nevrovitenskapelig funn om bønn som nevnes her inkl.: redusert smertesensasjon og aktivering av DLPFC og PREC – hjerneområder relatert til økt arbeidsminne, eksekutive funksjoner, kognitiv fortolkning og oppmerksomhetsmodulering (Elmholdt et al., 2017), følelser av glede og ubetinget kjærlighet (INS) samt økt kapasitet til å gjenkjenne egne følelser (ACC) (Lotze, 2024), økte verdier av theta bølgelengder i frontale regioner og gammaaktivitet i høyre temporale regioner som indikativ til følelsen av en union med Gud eller vedvarende oppmerksomhet (Beauregard og Paquette, 2006), samt viljestyrt kontroll og økt kapasitet til semantisk refortolkning av emosjoner, empati og theory of mind-relatert atferd (Galanter et al., 2017; Neubrauer, 2014; Schjoedt et al., 2009). Forfatterne av artikkelen peker på viktigheten av de mentalliserende funksjonene i tilknytning og deres betydning i sammenheng med sosial kognisjon, indre fellesskapsorientering med høyere makter og vedlikeholdelse av interne arbeidsmodeller. De fremhever også nyere forskning som peker på at tilknytningsstil kan endres over tid (Buchheim et al., 2012b; Dugan et al., 2024) og fremhever bønnens modererende rolle i tilknytningsbaserte mål. Forskere har også funnet ut av meditasjon og bønn korrelerer med og forårsaker lavere blodtrykk og puls, lavere endokrin aktivering, og generelt lavere kroppsmetabolisme (Ray, 2004; Shiraev & Levy 2016). Korrelasjonen mellom elektrokortikal aktivitet i hjernen og dyp bønn eller meditasjon som utslaget av delta- og theta bølger i hjernen er en interessant observasjon i EEG-studier av bønnepraktiserende og erfarne munker. Mye tyder på at bønn og meditasjon kan bidra til å redusere belastningene av stress, depresjon og angst, og er viktige i organismens «vedlikeholdsarbeid» av selvskjemaer (for forståelse av verden). Bønnen, i likhet med psykoterapi, kan bistå mennesket i å skape et rom for bearbeiding og integrering av informasjon (jmf. Piagets assimilering), samt å oppdatere skjemaene i hvilket integreringen og bearbeidelsen av informasjonen forekommer (akkomodering) gjennom selvtranscenderende erfaringer. Det kan se ut til at en fenomenforståelse for spirituelle, religiøse og transformative erfaringer kan kreve et annet paradigme enn hva informasjonsprosessering og prediktiv koding har tillatt i de kognitive vitenskapene. Hva som er meningsfullt for individet kommer i sentrum.

Livet blir mer meningsfullt når vi er underlagt krefter eller makter som anses som høyere enn oss selv. Hva som anses som «høyere» er opp til individet å beslutte.

Ulike former for bønn
Dette var en type forbønn – en bønn man ber for andre – og en fribønn (en improvisert bønn). Fribønnen står i kontrast til de tradisjonelle, nedskrevne bønnene som finnes i alle kulturer, og har en mer uttalt aktivering av strukturer som er knyttet til metallisering og theory of mind.
Dette kan tolkes som at strukturer assosiert med sosial kognisjon (slike som TPJ, PSTS, PREC og MPFC, samt CrusII lokalisert i cerebellum) er sterkt forbundet med indre tale. Det vil si at vi attribuerer mentale tilstander, motivasjoner, vilje og forventning til Gud når vi ber. I dette lyset er indre tale og fribønn en form for sosial selvsnakk – internalisert atferd som påkaller forventninger om gjengjeldelse og som påfører individet moralske begrensninger. Dette er viktig i forståelsen av bønn som noe meningsfylt, og i tale som en sosialt mediert prosess. Utover fribønnen finnes det stiliserte og nedskrevne bønner. Bibelen alene inneholder 650 bønner som tilfaller kategorier med begjæringsbønn (eng petitioning prayer), hvilende bønn (contemplative prayer) og stillhetens bønn (centering prayer) som hovedkategorier. Bønnen jeg ba (eller som jeg leste opp inni meg) – salme 23 fra salmenes bok – er en form for kontemplerende eller hvilende bønn forbundet med hengivenhet til tro om Guds evne til å veilede, beskytte og forsyne, også i utfordrende tider. Salme 23 ble i Azari et al. sin studie (2001, 2005) observert med aktivering i bilaterale dorsolateral prefrontal korteks og knyttet til aktiveringen av religiøse skjemaer og en beredskap for religiøse erfaringer (Haverkamp et al., 2025). I motsetning til fribønn er de bibelske tekstene nøye konstruert. Det er en kraft og retning i ordene; setning for setning akkumulerer de energi og veileder psykiske momenter i hjernen. Det er en type kraft og visdom i disse bønnene som svarer til subjektive opplevelser og erfaringer, og bare å resitere dem kan være nok til å veilede refortolkningen og reintegreringen av store mengder informasjon i hjernen – ikke ulikt hva en terapeut ofte kan tilby en pasient i den moderne kliniske settingen.

Mangfold av bønner
Uten å ta stilling til om det finnes en Gud eller ikke er det foreløpig nok bevis for at bønn har positive implikasjoner for helsemessige utfall at de etiske retningslinjene for psykologipraksis ble revidert i 2017. Det er likevel noe pinlig utimelig i uttalelsen fra WHO og WPA: parallelt med at verden har gjennomgått en globalisering og samfunnene har blitt mer flerkulturelle har graden av diversifikasjon og kunnskap om mangfold i kulturelle, spirituelle og religiøse uttrykksformer angivelig gått ned. «Kunnskap om» ulike kulturuttrykk er ikke nok til å representere dette mangfoldet – religiøs og spirituell kunnskap må etterleves for å komme til rette. Er det kulturelle uttrykksmangfoldet – dvs. variasjoner i kunst, språk, ritualer, tradisjoner, symboler, osv. – i likhet med artsmangfoldet i naturen –utrydningstruet? Har kunnskapen om ulike typer bønn gått ned? Frekvensen i bruk av ord som betegner ulike typer bønn har gått ned. For 100 år siden ble det hyppigere brukt ord som tidebønn (en bønn man ber på ulike tider av dagen), kveldsbønn, aftenbønn, og fribønn. I dag er det vanligere å bare bruke betegnelsen ‘bønn’. Konsekvensen av en slik utvikling kan være at folk ikke vet hva de skal si eller gjøre når de lukker øynene og ber, og dermed heller ikke ser betydningen av bønn i hverdagen. Dette er en utvikling som kan ha paralleller til globaliseringen av samfunnet.

Vi ber om mindre, og forventer mer.

Mot en mer holistisk og flerkulturell forståelse av psykisk helse

Men burde ikke globaliseringen av samfunnet føre til mer mangfold av uttrykksformer? I hinduistisk og buddhistisk tro finnes det noe som heter mudrās (hellige håndbevegelser) – hundrevis av håndforseglinger som tros å ha betydelig påvirkning av mental aktivitet, og derav også påvirke prosesser i kroppen. De brukes i bønn og meditasjon, og er redskaper som komplementerer det semantiske og lingvistiske innholdet i bønnene. Mudrāene er inndelt etter elementene (jord, ild, luft, vann, og metall og tre avhengig av tradisjon) – og utgjør kategorisk forskjellige effekter på sinn-og-kropp koplingen. I likhet med at bønnene i bibelen – ulike konfigurasjoner av ord og syntaks – er skreddersydd ulike bruksområder, er også mudrāene – ulike konfigursjoner av håndgester – skreddersydd ulike bruksområder. Fig. 3 viser en mudrā for beskyttelse og fig. 4 viser mudrāene som svarer til de syv chakaras (energisentre i kroppen). Legg merke til at den kristne håndfoldningen er den samme som konfigurasjonen i vishuddha, den femte chakaraen med en himmelblå farge som representerer halschakaraen, det energetiske senteret for tale. En forskningsretning som har oppstått i India sier at ulike håndkonfigurasjoner kan interagere med mentale prosesser i bønn og meditasjonspraksis ved å forsterke interoseptiv oppmerksomhet, emosjonell klarhet og parasympatisk aktivering (Channawar, 2024).

Psykiske overtoner

Tråder i denne forskningen som også overlapper med de sosiale nettverkene i mentalliseringsmodulen som er aktiv under bønn, og cerebellums rolle i sosial kognisjon, har to fasetter ved seg: (1) Sensomotoriske områder som kontrollerer hendene finnes på hver side av den sentrale sulci og opptar store områder i hjernen. Disse områdene strekker seg ned på hver side av korteksen og er de samme områdene som blir aktivert under tverrstripet muskelaktivering (eng striated muscle anxiety) under ubevisst angst respons (Abbass, 2015): (2) Det er påvist interaksjoner mellom større og mer vidtrekkende områder i hjernen gjennom sammenkoplingen av de sensomotoriske sentrene i korteks, handlings-bestemte dorsale områder i parietallappen for viljestyrt interaksjon med omgivelsene og hånd-redskaps overlappingen i oksipital-temporale områder av hjernebarken. Disse områdene moduleres i cerebellum med både virkelige og fantasifulle interaksjoner med redskaper (med spesifikke moduler for redskaper som saks, hammer, skrutrekker, osv.). Fantasifull interaksjon med redskaper er særlig koblet til aktivering av de laterale områdene i lillehjernen (cerebellum), og dante nucleus sender så modeller av faktiske og imaginære modeller av redskaps-relaterte håndkonfigurasjoner til cerebrum hvor de kan bli bevisst erfart. Involveringen og moduleringen som aktiverer større deler av hjernen, samt også inkluderer aktivering av lillehjernen er indikatorer for at håndkonfigurasjoner kan modulere hjerneaktivitet i bønn og meditasjon ved å forsterke, fremheve eller fremtone deler av oppmerksomheten, persepsjonen og bevisstheten.

Fig. 3: eksempel på en beskyttelsesmudra (Too, 2025)

William James (1890) kalte det for psykiske overtoner når vi husker noe uten å huske det. Han mente at kunnskap om en ting er også kunnskap om dens relasjoner. Derfor kan vi med sikkerhet si: «Nei, det var ikke det!» når noen prøver å hjelpe oss med å huske noe vi har «på tungen». Dette er et eksempel på hvordan tenkning, stemning og komplekse følelser kan vekkes av enkelte ord som kommer i kontakt med assosiative nettverk. I musikk er overtoner forbundet med frekvensspekteret over den fundamentale tonen, men en tone fra en fløyte og en gitar høres likevel annerledes ut, selv når de spiller den samme tonen. Distribusjonen av frekvenser over tonen de har til felles er annerledes.

Fig. 4: Illustrativt eksempel på sammenhengen mellom mudras og chakaras i de buddhistiske og hinduistiske trosretningene. Fotokredit: Shutterstock.

Hva er religion i 2026 og hva har Batman og Gud til felles?
Paganini et al. (2025) gjennomførte et eksperiment som utforsket uforutsette hendelsers påvirkning på prososial atferd. I studien som fikk navnet, the Batman effect, satte de opp et eksperimentelt design i naturalistisk setting, brukte to observatører; en mann ikledd Batman-kostyme og en gravid dame. Den gravide damen var med i begge betingelsene i eksperimentet. Forskerne ønsket å se om Batmans tilstedeværelse kunne påvirke prososial atferd. Prososial atferd ble operasjonalisert som at tilfeldige mennesker på t-banen ville tilby sitteplassen sin til den gravide damen, med hypotesen om at Batmans tilstedeværelse ville øke sannsynligheten for å oppgi setet sitt. Forfatterne oppgir at «Passasjerer var signifikant mer sannsynlige til å tilby setet deres når Batman var tilstede (67.21% vs. 37.66%, ELLER = 3.393, p < 0.001)», og at «44% av de som tilbød setet sitt rapporterte å ikke ha sett Batman.» Til tross for at studiet virker ganske absurd og har blitt latterliggjort av filosofer i podcasten Very bad Wizards så stiller det et interessant spørsmål til samtiden: Hvis Batman og bønn har en like stor sannsynlighet til å frembringe prososiale handlinger, hva er religion i 2026?

Jeg ba for noen og det virket også ...

I mine erfaringer i tiden rundt arbeidet med denne artikkelen har bønner blitt hørt på tre vis: (1) Svar som intersubjektiv effekt (forbønnen, eng intercession): Gud (eller høyere makter) svarte til en annens bønn og la et beskyttende teppe over meg. Det kjentes rolig og trygt; (2) bønn som opplevd «mirakel»: den kontemplerende bønnen (Salme 23) resulterte i mirakel (baguett); og (3) bønn som opplevd effekt i andre: som et siste eksperiment i om bønner blir hørt eller ikke valgte jeg å be for personen som hadde bedt for meg. Jeg valgte å be for noe enkelt, noe som var rettferdig, rettskaffent eller innenfor rimelighetens begrensninger (det Dekanen i Chichester betegner som «det man lovlig arbeider for,» jmf. diskusjonen om hva man kan be for i 3. avsnitt). Jeg ba for positivitet og glede i personen ved min side, og innenfor et sekund brast personen ut i latter, og på en måte som virket overraskende for meg og imot øyeblikkets begrensinger. Det virket for meg som om bønnen min ble besvart ved at Gud oppstod i synapsene og befalte latter i et ellers dystert øyeblikk. Det var samtidig ikke noen åpenbar sammenheng hverken i øyeblikket eller i bemerkelsene deretter til å forklare reaksjonen. Det virket mer som om latter oppstod og deretter måtte vedkomne finne årsaker til reaksjonen. Denne siste åpenbaringen konkluderte saken for meg: Bønner blir besvart.

Konklusjonen min under arbeidet med denne artikkelen er at bønnen har betydning, om så bare i den forstand at den medfører en dypere erkjennelse av kraften i ord og hva de kan frembringe i erfaring, både i eget og andres liv. Personen som ba for meg i sofaen har i ettertid bekreftet å ha bedt for beskyttelse. Dette er konsekvent med min erfaring av hendelsen. Hvis man kan be om beskyttelse, hvilke andre domener av menneskelig erfaring er det mulig å be for da? Og hvis jeg kan be om noens beskyttelse, hvorfor kan jeg ikke da også be om mer spesifikke eller komplekse lag av beskyttelse for noen? Hvor går grensene for hva det er mulig å be for? Hva mer er at jeg opplevde en ro hvor ingen ord eksplisitt ble ytret. Er dette tegn på at indre tale kan ha en direkte påvirkning på egne og andres opplevelser? Kan det jeg tenker påvirke virkeligheten rundt meg? Kan det jeg tenker påvirke andre? Hvis dette er sant, hvor går skillet mellom en innstendig eller barnaktig ønsketenking og irettesatt bønn når begge uttrykkene er eksempler på indre tale? Ved å stille spørsmål som dette nærmer vi oss en enigma i psykologien og religionen; i forståelsen av oss selv og våre tanker, satt i et motsetningsforhold til opplevelsen av andre, og verden, finnes det et skille som vi skal være ømfintlige med å krysse. Barrieren mellom selv og andre er slettes ikke en gitt terskelverdi vi kan anta og vil variere med hensyn til kulturelt utgangspunkt og personlige egenskaper. Det finnes et sted i hjernen hvor disse distinksjonene skjer (ventromedial prefrontal korteks kan skille selv fra andre i fremdelen, men ikke i bakdelen). Hvis Gud virker, så må det være gjennom sinnene på folk (Galton, 1872) og hvis vi kan alliere oss med et slikt utgangspunkt har vi gode forutsetninger for å tilnærme oss klienter med respekt og ansvar uavhengig av kulturell bakgrunn.

Referanser

Abbass, A. (2015). Reaching through resistance: Advanced psychotherapy techniques. Seven Leaves Press.

Beyköylü, H., Vervaeke, J., & Meling, D. (2025). From flow to mystical experiences: Connecting entropy and fluency along the unifying framework of cognitive continuum. Philosophical Psychology. Advance online publication. https://doi.org/10.1080/09515089.2025.2601717

Burkhardt, F., Secord, J. A., & The Editors of the Darwin Correspondence Project (Eds.). (2013). The Correspondence of Charles Darwin: Volume 20, 1872. Cambridge: Cambridge University Press.

Channawar, S. (2024, May). A study of mudras for mindfulness and helpful to reduce burnout in students. International Journal of Creative Research Thoughts. https://www.researchgate.net/publication/380663722_A_Study_of_Mudras_for_Mindfulness_and_Helpful_to_Reduce_Burnout_in_Students

Den norske kirke. (2025). Hver femte nordmann ber om fred i verden. Hentet: 03.2.2026 https://kommunikasjon.ntb.no/pressemelding/18494390/hver-femte-nordmann-ber-om-fred-i-verden?publisherId=8556475&lang=no

Halvorsen, Per Bjørn: tidebønner i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 4. februar 2026 fra https://snl.no/tideb%C3%B8nner

Haverkamp, E., Olsman, E., Ćurčić-Blake, B., Vila Ramírez, V., Aleman, A., Ket, J. C. F., & Schaap-Jonker, H. (2025). The convergent neuroscience of Christian prayer and attachment relationships in the context of mental health: a systematic review. Frontiers in psychology, 16, 1569514. https://doi.org/10.3389/fpsyg.2025.1569514

James, W. (1890). The principles of psychology, Vol. 1. Henry Holt and Co. https://doi.org/10.1037/10538-000

Lucchetti, G., Koenig, H. G., & Lucchetti, A. L. G. (2021). Spirituality, religiousness, and mental health: A review of the current scientific evidence. World journal of clinical cases, 9(26), 7620–7631. https://doi.org/10.12998/wjcc.v9.i26.7620

Moreira-Almeida, A., Sharma, A., van Rensburg, B. J., Verhagen, P. J., & Cook, C. C. (2016). WPA Position Statement on Spirituality and Religion in Psychiatry. World psychiatry : official journal of the World Psychiatric Association (WPA), 15(1), 87–88. https://doi.org/10.1002/wps.20304

Pagnini, F., Grosso, F., Cavalera, C., Poletti, V., Minazzi, G. A., Missoni, A., Bogani, L., & Bertolotti, M. (2025). Unexpected events and prosocial behavior: the Batman effect. Npj mental health research, 4(1), 57. https://doi.org/10.1038/s44184-025-00171-5

Shiraev, E.B., & Levy, D.A. (2016). Cross-Cultural Psychology: Critical Thinking and Contemporary Applications, Sixth Edition (6th ed.). Routledge. https://doi.org/10.4324/9781315542782

Sommers, T., & Pizarro, D. (2025). Episode 322: A theater of simultaneous possibilities (William James’ “The stream of thought”) [Audio podcast episode]. In Very Bad Wizards. Spotify. https://open.spotify.com/episode/3gI7NZetbUaOx9nfjHYGnQ

Teigen, K. H. (2015). En psykologihistorie (2. utg.). Fagbokforlaget. s. 166-167.

Too, L. (2025). The protection mudra. Hentet 13.02.26, fra https://lilliantoosblog.wordpress.com/tag/the-protection-mudra/

Van Overwalle, F., Manto, M., Cattaneo, Z. et al. Consensus Paper: Cerebellum and Social Cognition. Cerebellum 19, 833–868 (2020). https://doi.org/10.1007/s12311-020-01155-1

Why do different instruments make different sounds? (n. d.) ScienceABC. Hentet 16.02.26, fra https://www.scienceabc.com/pure-sciences/different-instruments-make-different-sounds.html