Kjære dagbok

Dette er en personlig redegjørelse basert på virkelige hendelser, men skrevet om for å beskytte identiteten til vedkommende.

Søndag 20. august. I dag hadde jeg en litt spesiell opplevelse. Jeg skulle selge en haug med pensumbøker, og bestemte meg for å benytte anledningen til å få ryddet litt i leiligheten i først. Mens jeg ryddet merket jeg at fyrstikkesken min var forsvunnet. Ikke lå den i hylla, og ikke i skapet eller i skuffen heller. Kanskje var den falt ned bak noe? Mens jeg lette, så jeg at det lå noe der på gulvet, mellom veggen og kjøleskapet. Ikke en fyrstikkeske, men noe som så ut som en slags notisblokk? Jeg skjøv kjøleskapet bort og dro ut en mystisk liten bok, omkranset av et tjukt lag av støv. Der jeg stod følte jeg meg som en arkeolog som nettopp hadde kommet over et eldgammelt funn.

Først ble jeg grepet av spenning og forventninger. Hva kunne dette være for noe? En dagbok? Jeg var også klar over en undertone av etisk ansvar. «Er det riktig av meg å titte i boka? Jeg har da ikke noe med å bla i andres private tanker!» Å ikke bla i den føltes på et vis også feil. «Hva hvis det ikke er en dagbok, og jeg bare kaster den uten å se om det står noe viktig i den? Hvorfor har vedkommende lagt igjen boka her? Er det et rop om hjelp? Er det en flaskepost som bare venter på å bli dratt i land?» Alle disse tankene snurret i hodet på meg. Etter å ha kjent på valgets kvaler en liten stund, bestemte jeg meg for å åpne den, men å aldri la noen andre få se i den; en slags uprofesjonell taushetsplikt?

Forsiktig, for ikke å rive sunn de skjøre arkene, åpnet jeg boken. Selv om jeg forventet det verste, var jeg fortsatt ikke forberedt på ordene som slo imot meg fra de tynne sidene. Jeg ble transportert fra min egen verden, og satt inn i noen andres sko; eller hjerne om du vil … En grundig og ufiltrert strøm av selvransakelse. Side opp og side ned om livets oppturer og nedturer. Linjer fra barndom til nåtid som nådeløst ble trukket opp. Også livets mer trivielle sider fikk sin plass i boka, og bidro til å skape et mer nyansert bilde av forfatteren. Selvinnsikten og evnen til å ta tak i problemene sine, vitnet om en stor mental styrke, tross et til dels plaget sinn. Historien tok brått slutt, og fikk ingen konklusjon. Jeg vet ikke hvordan det går med vedkommende i dag, men basert på innholdet har jeg likevel en følelse av at håpet kom seirende ut.

Som en vordende psykolog føltes det veldig spennende og lærerikt å få et innblikk i denne boka; et kasus fra lærebøkene kommer ikke i nærheten av å føles så virkelighetsnært! Det tilhører nok sjeldenhetene, i likhet med den brå avslutningen på dagboken, at man får en så klar konklusjon på terapien, noe som kan være greit å justere forventningene sine til. Dette er tross alt beretningene til et levende menneske, og ingen roman. Historier fra virkeligheten ender tross alt sjeldent med at man rir inn i solnedgangen … 

Selv om det var en lærerik og spennende opplevelse, så føltes det også feil, umoralsk og nesten litt kriminelt å bla i den. Som om jeg hadde brutt meg inn og stjålet boka fra vedkommende som hadde lagt den der. Behandlere av ulike slag får tilgang på sensitiv informasjon om klientene sine, og bruker dette for å hjelpe dem i behandling. Dette er et enormt ansvar, som kanskje på én måte tynger mer når den det gjelder hverken vet om det, eller har gitt sitt samtykke til det. Det er jo ikke hver dag man får noens dypeste hemmeligheter slengt i fanget på denne måten. Likevel gikk opplevelsen min enda litt dypere enn bare det «før-profesjonelle» nivået.

Følelsen jeg satt igjen med var et slags ubehag over å ha kommet for tett innpå noen. Å nærmest ha krysset en grense for hva det er mulig å vite om et annet menneske. Det er ikke engang alle som er så bevisste på sine egne problemer på denne måten. Bare å ha boka liggende på bordet hjemme, fikk det til å krype under huden på meg. Jeg får dra og kjøpe de fyrstikkene i morgen når butikkene åpner, og gjøre det jeg har hørt at andre gjør med sine dagbøker ...