Har du forsøkt å sitte i stillhet og puste? Det er svært krevende!
Tekst Mira Thune Munthe-Kaas
Publiseringsdato 24.02.2026
Illustrasjon Ellayn T. Anderson
Hvem skulle tro at å sitte stille og lytte til pusten sin skulle være så krevende? Er det teknologien og samfunnet sin skyld, at vi mennesker har blitt til rastløse fluer som ikke aner hvor vi skal rette oppmerksomheten? Er det vår egen skyld, at vi ikke gidder å stå imot distraksjonene? Om vi setter oss for å meditere, vil vi endelig føle på roen da? Eller vil den konstante, ubevisste tankestrømmen heller komme til overflaten?
Jeg lukker øynene, men det er langt fra stille. Fargerike, formløse bilder stiger frem. Det foregår en indre samtale med meg selv. Ansiktet er anspent, og det gjør vondt i musklene rundt brynene. Men så dukker det opp en stemme: «come back to your breath». Min første reaksjon er: vær stille! Oppmerksomheten retter seg tilbake mot den meningsløse filmen som spilles på repeat i hodet. Bittet er stramt, og kjeven pumper av smerte. Jeg innser da at denne britiske, behagelige stemmen fra den vellykkede meditasjons-appen kalt Headspace, muligens har et poeng.
Med et stønn rettes oppmerksomheten mot pusten. Det er svært kjedelig. Fingrene mine kiler etter å ta tak i noe. Jeg vil åpne øyene, og la blikket fare på en desperat letning etter noe. Det «noe» vet jeg ikke helt hva er. Jeg har det på tunga. Så innser jeg det. En lengsel etter noe annet enn øyeblikket. Alle andre steder hadde vært bedre.
«Come back to your breath», hører jeg igjen. Irritasjonen treffer meg etter få sekunder. Kanskje jeg irriterer meg over faktumet at han vet bedre enn meg. At denne britiske stemmen sitter og vifter fasiten foran ansiktet mitt. Han kjenner til hvordan sinnet fungerer, men han kjenner ikke meg. «Du tror du vet bedre enn meg, eller?», tenker jeg stille.
«By now, you have probably lost your focus on the breath, no worries, just bring the focus back”. Jeg gir opp. Han vinner. Vinneren var allerede kåret da jeg aksepterte fakturaen på vipps. Dette er slik verden fungerer. Kapitalismen tar sakte, men sikkert knekken på oss alle. For å sikre barnas fremtid, må vi nok begynne å dyrke egen mat og lære oss å sy.
Jeg tar meg selv i å tenke: pengene får vel gjøre seg fortjent. Fokuset vendes for n-te gang mot pusten. Det blir stille. Trærne bruser utenfor vinduet. Små regndråper treffer vindusruta. Jeg puster inn, i det kroppen synker et hakk dypere ned i puten.
Tiden går langsomt, og etter hvert stanser den helt opp. Huden min er borte, og kroppen har transformert seg til energi uten rammer. Pusten føles ut som selve havet, strømmende inn gjennom enhver blodåre, til enhver lille celle. Atomene gnistrer som fyrverkeri! Roen fyller opp hjertet. Her vil jeg hvile for alltid. Men vent, hvordan oppnådde jeg denne følelsen?
Lyset slukner. Jeg sitter igjen i et tomt mørke. Stemmene i hodet sniker seg musestille inn ved førersetet, og vrir rattet ut mot grøften. Desperat forsøker jeg å finne veien tilbake til den euforiske følelsen. «Ikke tenk!» tenker jeg. Det funker ikke. Fort puster jeg inn og ut, inn og ut! Kom igjen, hvor ble det av roen? Jeg vil tilbake!
«And again, come back to yo...» Jeg åpner øyene og trykker på pause. Jeg gidder ikke mer. Bortkastet tid. Legger meg ned i sofaen, skrur på TV-en og trekker frem mobilen.
Vi spoler frem i tid, år og dager. Jeg begynner å erkjenne at det kanskje ikke handler om å finne roen, men om å sitte med det som er. For i lengsel etter roen, ligger det misnøye i øyeblikket. Kanskje det handler om å finne ro i uroen. Finne aksept i det som er krevende. Legge hånda på hjertet og bare la det være (som Paul McCartney en gang sang så fint – Let it Be!). La tankene være kaotiske, følelsene danse med bølgene, og pusten puste slik den ønsker. En radikal aksept for sitt indre følelsesliv og tankelanskap!
Så nå, når jeg hører denne britiske stemmen fortelle meg at jeg skal roe meg ned, blir jeg kanskje irritert, og det går faktisk helt fint!