Det kunne vært deg og meg (på skjermen)

Hva er det med eksplosiv krangling, rike kvinner og store, ubrukelige hus som fascinerer oss? Sesong etter sesong, sluker vi det i oss som om det skulle vært den (ikke så gratis!) morgenkaffen på kontoret. Vi kunne på ingen som helst måte deltatt på det selv; Takk Gud for at det finnes slike eventyrlystne unge og gamle! Det er fint å ha noe (n) å le av, eller hva?

Det kunne vært deg og meg; vi er heldigvis bare lure nok til å ikke slenge oss på det evigvarende eksponeringstoget. Men vi vet bedre. Heldigvis kan noens mor, sønn, tante, søster eller bror ta støyten for oss. Vi andre kan sitte godt i våre nedslitte, ikke-Bolia-møbler og stirre skjødesløst på skjermene, time etter time. Flaut for dem, underholdende for oss.

Er du en av de uheldige som lot deg lure av spillet? Trodde du kanskje at festen var over når sesongen omsider ble fjernet fra alskens strømmetjenester? Surprise! Ingen er trygge fra realityverdens nådeløse ettervirkninger. Silhuetten din lever i beste velgående i alle sine lommeverdener (les: mobiltelefoner). Festen fortsetter, lysene skrus aldri helt av, og når du trodde det ikke kunne bli verre, står du der brått med et brett Betakaroten-tabletter og blitsen langt opp i bihulene, slik hjemmekontoret ditt fungerer. Hvem skulle trodd at grønnsakskuffen i dagens dyrtid, hvor ikke en gang First Price er førstevalg, skulle ryke til fordel for internettspons? Det er visst ut med gulrøtter, hvis du lurte.

Tårer, latter og konflikt flyter fritt på skjermene våre mens dagene våre fylles av forpliktelser. Det er ubeskrivelig deilig å lene seg tilbake, og vite at dine flaue episoder bare blir mellom deg og dine folk. Dessverre gjelder ikke dette for de som hoppet på eksponeringstoget før avgang. Alt skal brettes ut; her skal INGEN følelser gjemmes! Kamera er det nye mikroskopet. Å smuglytte til det kranglende paret bak deg på bussen på vei hjem fra jobb kan ikke sammenlignes. Vi skjemmes av å nyte synet av dramatikken, og vi tør egentlig ikke si det høyt. Samtidig går det jo fint, fordi det tross alt ikke er vi som driter oss ut, ikke sant? Vi har bare dannet oss meninger og analyser av mellommenneskelige forhold som er klippet og redigert langt ut i evigheten. Det er garantert autentiske avbildninger av relasjoner, og gode eksempler å implementere i egen hverdag! Legg igjen en kommentar om erfaringene dine, det settes stor pris på.

Blir vi egentlig bare utsatt for en stor, redigert og retusjert hersketeknikk? Hvor grensene mellom sannhet og sponsede innlegg i feeden din stadig viskes mer og mer ut? De samme fingrene, som i andre klasse ble satt til å terpe Lisa gikk til skolen, blar i dag tankeløst nedover samtlige strømmeapper på jakt etter den nyeste episoden av Real Housewives. Livet handler ikke lenger om å finne ut hva som venter rundt neste sving, det handler om å være raskest mulig til bordet, slik at du rekker å fortære det ultraprosesserte herremåltidet som er reality. Ikke la meg begynne på den nådeløse tilværelsen som kommer etter måltidet. Hvordan skal du fylle dagene, rettere sagt sulten, da? Skrekk og gru.

Det kunne vært deg og meg; jeg tror ikke vi noen gang blir lurere enn vi lurer oss selv. Det er likevel noe euforisk i å ha skjermen på nesten øyehelsefarlig avstand, og fryde seg over hvor mye bedre vi er. Selv når de sitter bak oss, på bussen, på kontoret og på andre enden av disken, så kjenner vi på euforien. Vi skal aldri hoppe på det toget, liksom. Likevel er vi først i billettkøen; vi sitter med øynene klistret til glasset, og glefser det i oss, som om det skulle vært vannglasset på IKEA-nattbordet. Forresten, varte den brunfargen noe lengre?