Psykologistudent på jordomseiling

Hva kan en psykologistudent bidra med på et seilskip som har som mål å finne en løsning for å møte bærekraftsmålene til de Forente Nasjoner? Ifølge Dina Storvik handler det mye om samhold, trygghet og lek. Og å ikke ta seg selv så høytidelig.

Dina Storvik (26) studerer psykologi profesjon ved UiB, men er også utdannet journalist. Hun var med på jordomseilingen «One Ocean Expedition» på skipet Statsraad Lehmkuhl og seilte etappen fra Singapore til Jakarta. Deretter bar det over det Indiske hav til Mauritius, før hun mønstret av i Maputo. På skipet var Storvik ansatt som innholdsprodusent for å dokumentere reisen.

Du får ikke mer moro enn du lager selv

Storvik beskriver spekteret av ulike mennesker på skipet som noe av det kuleste ved å være med. Selv fikk hun sine to beste venner i en jente på 12 år og en eldre herre på 75 år.

—   Det er jo rett og slett en psykologisk plattform, et kontinuerlig sosialt eksperiment hvor forskjellige folk settes sammen.

Ved siden av skriving og fotografering, fikk Storvik tid til å lage «shownights». Dette er noe hun også driver med ved siden av studiene i Bergen, blant annet gjennom disco-yoga. Men hva er det egentlig?

—   Først og fremst må det oppleves for å forstås. Konseptet er å få folk til å danse, gå litt ut av komfortsonen sin, prøve noe nytt, bli litt kleine, litt satt ut. Ja, få folk til å synes at det er litt flaut. Men etterpå opplever man en lettelse over å ha gjort det, sammen.

I tillegg til disco-yoga, arrangerte hun speed-dating og u-talentkonkurranse. Dette var viktig fordi hverdagsrutiner og gjenger etter hvert etablerte seg på skipet. Uten internett, som i gamle dager, hva skal man ellers finne på en lørdagskveld ute på havet?

—   Da liker jeg å starte. For eksempel at jeg breaket, eller gjorde litt andre ting som jeg er veldig dårlig på. Jeg legger listen veldig lavt og sier «Se hvor dårlig jeg er. Nå kan dere vise hva dere er dårlig på!», illustrerer Storvik.

Storvik ser på showene hun lager som en mulighet til å undersøke hvilke reaksjoner det fører til hos deltakerne. Hva skjer hvis hun får alle til å le og prate med hverandre?

—   Det er nesten litt som egen forskning. Ser vi en gruppeeffekt? Kommer de nærmere hverandre eller får litt lavere skuldre?

La oss snu skuten!

Det er imidlertid ikke for egen forskning at Storvik inviterte til morsomme arrangementer på skipet. Hun tror at alle mennesker har muligheten til å bli venner, og at dette er en sentral del av å tilrettelegge for samarbeid mot en bedre fremtid.

—   Det er en del av løsningen, også med tanke på bærekraft. Hvis vi skal få bukt med denne klimakrisen, må vi samarbeide og bli bedre kjent.

Å bli godt kjent med hverandre var ikke vanskelig på Statsraad Lehmkuhl.

—   Hvis man stenger opp mot 200 mennesker sammen, så kan de ikke annet enn å bli venner. Hvis man snakker lenge nok, finner man en felles interesse. En felles historie. Kanskje det er en grunn til at du gjør som du gjør. Og man kan bli litt irritert, men det er også en del av pakken, ler Storvik.

Det sosiale tankesettet er en av grunnene til at Storvik ønsker å bli psykolog.

—   Jeg tror at folk har låst seg til et tankemønster som vi faktisk kan gjøre noe med. Enten det er i den store sammenhengen, på et personlig plan, eller i én-til-en relasjoner. Man har ofte bestemt seg for noe på forhånd. Og så blir man litt kjent og ser at samarbeid er mulig. Det har jeg selv fått oppleve mange ganger.

Storvik gir et konkret eksempel fra Statsraad Lehmkuhl som hun generaliserer til samfunnet:

—   Når man styrer en skute, så er man helt avhengig av at alle bidrar hvis man skal gjøre en stagvending. Alle mann må være på dekk, alle drar i tauene. Hvis ikke får man ikke snudd skuten.