Sykeliggjøring av språket
Tekst Simon Røsdal
Publiseringsdato 28.04.2026
Illustrasjon Synne Kjerstad
Vi gir mening til verden rundt oss gjennom symbolikk. Bak ethvert ord ligger en intuitiv forståelse av hva ordet betyr, og hva det er assosiert med. Ordene vi bruker har ikke bare en nøytral, deskriptiv funksjon. De påvirker også hvordan vi opplever oss selv, omverden og samspillet mellom dem. Et eksperiment fra 1996 (Bargh et al.,) illustrerer dette: Forskningsdeltakerne ble presentert ord assosiert med alderdom som ‘’Bingo’’. Etterpå, målte forskerne ganghastigheten deres og fant at gruppen beveget seg signifikant saktere sammenlignet med kontrollgruppen som ble presentert nøytralt ladde ord. Ordene vi eksponeres for kan ha subtile men reelle effekter på både psykisk og fysisk tilstand.
Dere har kanskje merket at bruk av terapeutiske begreper har økt de siste årene? Jeg snakker ikke om den positive utviklingen der vi har fått en mer åpen og tolerant holdning til diverse psykiske tilstander, syndromer og lidelser. Det er bare flott og noe samfunnet har godt av. Det jeg snakker om, er den kraftige økningen i bruken av patologiske begreper for å beskrive helt normal psykologisk variasjon (Shishodia, 2025). Takket være den eksplosive veksten av sosiale medier det siste tiåret, har noe som i utgangspunktet var positivt, i økende grad blitt presset over til et dysfunksjonelt nivå. For ikke å nevne algoritmene, som er personlig skreddersydd til brukerens verste impulser og frykter. Jeg overdriver litt, algoritmene trenger ikke å være onde. Ser man bare på kattevideoer, får man bare kattevideoer.
Problemet er at mennesker har et negativitetsbias. Vi blir lettere trukket mot, og tilskriver høyere verdi til negative inntrykk. I vår evolusjon var det nyttig for å være ekstra oppmerksom på trusler og farer (Norris, 2021). Dette er grunnen til at en fornærmelse kjennes mer intens enn et komplement av samme karakter. Blir en kalt både feit og fit på samme dag, kan jeg love at de fleste legger mer emosjonell vekt på den første kommentaren.
En konsekvens av denne sykeliggjøringen av språket er en degradering av hele konseptet personlighet. De kvalitetene ved folk som gjør dem til nettopp de unike menneskene de er, blir i stadig større grad bortforklart med diagnostiske begreper og symptomer. Personlighetstrekk som gjør deg til deg, blir plutselig kliniske hvis de avviker fra samfunnsidealet.
Det er ikke lenger ‘’hun er sjarmerende distré’’ – nei, hun har nok ADHD. Prokrastinerer du? ADHD. Blir sliten av store folkemengder og trives best med få nære? Da har du garantert austismespekterforstyrrelse. Sjenert? Sosial angst lidelse. Bryr deg om utseendet? Beklager, men det blir en narsissist diagnose til deg dessverre. Opplevd noe kjipt? Traumatisert.
‘’People pleasing’’ er spesielt noe som har fått mye oppmerksomhet. Personer som er generøse av natur oppfordres til å være mer dominante av feeden sin. Men «People pleasing» – ønsket om å ta vare på andre, ofte på bekostning av seg selv – er for mange et dypt forankret personlighetstrekk man ikke kan kvitte seg med etter et par TikToks. Jeg mistenker dessuten at flesteparten som analyserer seg selv gjennom slike videoer ikke har er et klinisk problem, og at de heller vil ha mer igjen for å beskrive seg selv som omtenksom eller medmenneskelig fremfor å bruke patologiserende merkelapper som ‘’People pleaser’’.
Det å ta i bruk nye terapeutiske begreper i hverdagsspråket har definitivt sine fordeler, det reduserer stigma, øker forståelse og gjør kommunikasjon klarere. Samtidig er det avgjørende å skille mellom sunn refleksjon og destruktiv overtenking. Dette er ikke et svart-hvitt skille, men mer et spekter: Selvbevissthet er konstruktivt frem til punktet det glir over til overdreven analyse og selvkritikk.
Referanseliste
Bargh, J. A., Chen, M., & Burrows, L. (1996). Automaticity of social behavior: Direct effects of trait construct and stereotype activation on action. Journal of Personality and Social Psychology, 71(2), 230–244. https://doi.org/10.1037/0022-3514.71.2.230
Norris, C. J. (2021). The negativity bias, revisited: Evidence from neuroscience measures and an individual differences approach. Social Neuroscience, 16(1), 68–82. https://doi.org/10.1080/17470919.2019.1696225
Shishodia, A. (2025, juni 6). Therapy Speak and the Dilution of Clinical Language in Public Discourse. Journal of Psychiatry Reform. https://journalofpsychiatryreform.com/2025/06/06/therapy-speak-and-the-dilution-of-clinical-language-in-public-discourse/