Når ord blir fattige

Jeg hadde en norsklærer en gang, som mente at det å skrive er å tenke. Dette kan jeg i skrivende stund skrive under på, og det får meg også til å tenke på hvordan tanker og språk henger sammen. Pennen, tastaturet og snakketøyet er på et vis ventiler som slipper ut våre tanker, så vi slipper å brenne inne med dem. Noen utbasunerer usammenhengende tirader, kun holdt oppe av et glødende engasjement for temaet. Andre er derimot mer nøkterne og forsiktig i sin formidling. Det er vanskelig å si hvem som «tenker» mest av disse, og kanskje er det ikke interessant, men det er en sammenheng mellom tenkning og språk.

På samme måte som at man er ulike i måtene man formidler tankene sine på, er man også ulike i hvilke ord man bruker. Ordene er for ordforrådet det verktøyet er for verktøykassen. Noen av oss mangler kanskje noen skruer, i billedlig betydning så klart, eller kanskje til og med en hammer. Man kan kanskje til nøds klare seg med spiker istedenfor skruer, men da er det litt dumt at man ikke har noe å hamre dem inn med. Språket når sine begrensninger, når vi ikke lenger kan uttrykke det vi mener med de riktige ordene. Når språket vårt er begrenset er også våre tanker, eller vår evne til å uttrykke dem, begrenset.

For de av oss som studerer psykologi, eller generelt bare er opptatt av det, er det særdeles viktig å kunne sette ord på følelser. Det at noe er vemodig, trenger ikke nødvendigvis å bety at det er direkte trist. Det er en mer spesifikk og sammensatt følelse, og kan for eksempel brukes om noe som er fullendt. Det kan være trist, men det kan og være begynnelsen på noe nytt og fruktbart. Sorg er en annen fasett av tristhet, men likevel forskjellig fra vemod. Sorgen varer gjerne lenger, og preger en mer enn den mer lengselsfulle og kortvarige vemodigheten. Det å være amper betyr ikke nødvendigvis at man er sint, men man kan være på nippet til å bli det. Selv om det kan se ut til å bare være nyanseforskjeller, kan et mangelfullt ordforråd bidra til at man ikke får «satt ord» på tankene og følelsene sine. Og hvordan skal man da kunne formidle dem på en presis måte til andre? Og hvis den som skal lytte ikke skjønner ordene som brukes, vil det ikke da være løgn når han sier «jeg skjønner akkurat hvordan du har det»?

Med et mangelfullt ordforråd må man ty til mer generelle ord, som er nesten det man ønsker å si. Andre ser det som nødvendig å ty til vold, når ordene de ønsker å si «ikke finnes». Det kan være frustrerende for han som skal fortelle om hvordan han har det, å ikke føle at ordene strekker til. Eller det kan føles nedverdigende for hun som skal lytte, å ikke vite hva ordene egentlig betyr; å spørre ville bare vært enda mer nedverdigende. I tillegg til frustrasjon og nedverdigelse, vil det oppstå en distanse mellom sender og mottaker. Men kanskje viktigst av alt, vil man både lettere og mer nøyaktig kunne identifisere hva man selv og andre føler. Man unngår flere misforståelser, og man kan få et klarere bilde av den andres «indre verden». Det er altså mange grunner til å utvide ordforrådet, og det skal heller ikke være så altfor kjelkete. Hvis du ikke lenger kan følge med i norsktimene, kan du jo alltids lese en bok eller en artikkel i Katarsis.