Når ord blir farlig
Tekst David Emmanuel Smedslund Føinum
Republisert 25.03.2025
Illustrasjon David Emmanuel Smedslund Føinum
I filmen «Apocalypse Now» påpeker oberst Kurtz, spilt av Marlon Brando, ironien i at flyene som brukes til å bombe vietnameserne ikke kan ha ordet «fuck» på skroget. Det amerikanske luftforsvaret, fortsetter han, godtar ikke obskøniteter på sine fly. Er det sånn at ord svir mer enn bomber?
Har du noen gang kjent på en trang til å modifisere språket ditt? Kanskje har du kjent på en spenning når du har smettet inn en av de saftigere glosene uten først å ha loddet stemningen i rommet? Eller kanskje du har kjent et ubehag når du skal si at noen er død. Ordet blir nesten for brutalt, og man kan føle for å skåne både en selv og andre for det; nemlig å si at den avdøde har «gått bort» i stedet. Da har du kjent på den kraften som visse ord rommer. Men disse ordene kan vel ikke skade oss, rent fysisk? Så har vi egentlig noen grunn til å frykte dem?
Noaord
Man kan se langt tilbake i tid at mennesker har tilskrevet ordene en enorm kraft. I middelalderen hersket det en frykt om at det å si tingens navn, kunne påkalle nettopp den tingen.
I frykt for å pådra seg kopper, begynte man å si pokker istedenfor. Man erstattet fenomenets navn med noe mer nøytralt, for å få det litt på avstand. Dette kalles noaord. Ulven ble for øvrig omdøpt til gråbein, mens bjørnen var så fryktet at dens opprinnelige navn for lengst er glemt[1]
Det spørs om fenomenet blir mindre skummelt av å kalle det med et annet navn, men det kan sikkert gi en trygghet, at man får det litt på avstand. Hva man syns er mest skummelt eller støtende har endret seg i takt med tiden. Professor Benjamin Bergen anser det for å være fire ulike typer tabuord: 1. religiøse, 2. seksuelle, 3. knyttet til avføring og 4. diskriminerende mot grupper. For eksempel, i middelalderen voktet man seg vel for alt som kunne minne om blasfemi, mens i dagens Vesten anser man heller diskriminerende utsagn mot grupper for å være den mest sjokkerende formen for profanitet[2].
Hjernen tar skade av ordene
Som tidligere nevnt kan man ønske å modifisere språket sitt, for å skåne seg selv og andre for ubehag. Men hvorfor trenger vi å skånes for ord? Vel, det har seg nemlig sånn at ord kan påvirke oss negativt.
Hvor fokuset i tidligere studier har vært å undersøke effekten av grov barnemishandling, har en nyere studie undersøkt hvordan barns hjerner ble påvirket av utskjellinger gjennom barndommen.
Resultatene fra hjerneavbilding, illustrert i figur 1, viste at den laterale (1a) og den mediale (1b) delen av orbitofrontal cortex var krympet[3]. Disse områdene kan blant annet knyttes til oppveininger av ulike valg i forhold til belønning og straff[4]. Lateral orbitofrontal cortex er viktig for barnets reaksjon på skjenn, og når den er krympet kan det føre til at barnet blir mer impulsivt og i mindre grad sosialt veltilpasset. Medial orbitofrontal cortex har med barnets reaksjon på ros å gjøre. Får man mye kjeft i barndommen kan dette bidra til at barnet blir dårligere til å kontrollere følelsene sine.
Videre observerte man en reduksjon i amygdala (2), en del av hjernen knyttet til emosjoner, minner og stress. Området er mindre hos barn som har fått mye kjeft, og dette assosieres med aggresjon og konfliktsøking senere i livet[5].
Figur 1.
Alle ord er sosialkonstruksjoner
Tabuord kan altså føre til negative utfall for oss, rent fysisk. Det kan likevel virke underlig, at vi lar oss påvirke av noe som ikke engang er ekte. Ord er, på samme måte som at naturlovene ikke finnes i naturen, skapt av oss mennesker. Det kan nesten virke litt sårende å kalle 17. mai for en oppdiktet dag, når man ser hvor virkelig den fremstår for oss. En dag som har blitt feiret lenge før våre besteforeldre ble født, en manifestasjon av våre verdier og kultur. Selv om ordene og begrepene er konstruerte, betyr ikke det at de ikke får virkelige konsekvenser. De er virkelige for oss, og det er kanskje det som er avgjørende?
Ordene er farlige når de skjuler sannheten
Likevel er det kanskje de mer implisitte ordene som får de mest alvorlige konsekvensene; ord som skjuler farlige sannheter. Som Noam Chomsky påpeker i sin bok Chronicles of Dissent, så burde folk skjønt at Pentagons navneendring fra å være krigsdepartement til å være forsvarsdepartement medførte at de ikke lenger ville innebefatte seg med forsvar, men utelukkende med aggressiv krig[6]. Ved å kalle det forsvar, kan man lettere legitimere invasjoner av andre land, og de som går bort i disse krigene vil ha dødd for en «noblere» sak. Sannheten blir her et definisjonsspørsmål – angrep som det beste forsvar.
Videre ut i Chomskys bok, settes det fokus på hvor lett vi lar oss påvirke av propaganda. C. P. Otero påpeker at propaganda i et demokrati vil være langt mer effektivt enn i et totalitært regime, nettopp fordi det i regimet vil være lettere å identifisere hva som er propaganda. Det er det ikke i et demokrati, hvor spekteret av tanker begrenses og fundamentale antagelser ikke blir uttrykt[7].
En videreføring av dette synet kan være at vi, i vår postmodernistiske verden, ikke alltid like lett kan vurdere hva som er et demokrati eller ikke. Mange regimer velger å definere seg som demokratier, nettopp for å legitimere sin makt og maktutøvelse. De som bor i disse landene er, som alle andre, bundet til sitt eget perspektiv, og vet kanskje ikke hva demokrati faktisk er. Derfor kan man kanskje si at propaganda har blitt enda mer effektivt, også i de landene som kun er demokratiske på papiret. Når regimet definerer seg som demokrati, setter de seg i en moralsk uangripelig posisjon, der de overfører ansvaret for menneskerettsbruddene sine over på folkeviljen. Makten til å definere, konsoliderer dermed den faktiske makten til regimet, bare gjennom valg av ord.
Selv om det ikke er sånn at ordene svir mer enn bomber, er det likevel viktig å være oppmerksom på hvilken sprengkraft de rommer. Ordene kan skade oss rent fysisk, både i form av tabuord, utskjellinger og propaganda. De er kanskje ikke ekte, men konsekvensene kan iallfall bli det.
Referanseliste
[1] Simonsen, H. G., Endresen, R. T., Hovdhaugen, E., (1987) Språkvitenskap – En elementær innføring, Universitetsforlaget. ISBN: 82-00-18466-8
[2] Ong, S. (2016). Profanity’s Roots in Brain Chemistry? Damn Right. Newsweek magazine. https://www.newsweek.com/2016/12/09/swearing-profanity-cognitive-science-language-benjamin-bergen-518390.html
[3] Suffren, S., La Buissonnière-Ariza, V., Tucholka, A., Nassim, M., Séguin, J. R., Boivin, M., ... & Maheu, F. S. (2022). Prefrontal cortex and amygdala anatomy in youth with persistent levels of harsh parenting practices and subclinical anxiety symptoms over time during childhood. Development and psychopathology, 34(3), 957-968. https://doi.org/10.1017/S0954579420001716
[4] Kalat, J. W., (2019). Biological Psychology. Cengage Learning, Inc. Mexico, ISBN: 978-1-337-40820-2
[5] Palmgren, G. (30.7.22). Guide til oppdragelse: Harde ord bryter ned hjernen. Illustrert Vitenskap, Guide til oppdragelse: Vitenskapens be2ste råd | illvit.no
[6] Chomsky, N. (2022). Chronicles of Dissent – interviews with David Barsamian, Hamish Hamilton, Penguin Random House UK, ISBN: 978-0-241-45826-6
[7] Chomsky, N. (2022). Chronicles of Dissent – interviews with David Barsamian, Hamish Hamilton, Penguin Random House UK, ISBN: 978-0-241-45826-6