Nok fornuft for fengsel

Burde fremskritt i nevrovitenskap og psykiatri utvide hvem vi unnskylder i rettssystemet?

Espen Andersen Bråthen har brå bevegelser i det han beveger seg inn på Coop Extra i Kongsberg, 13. oktober 2021. Han subber litt med beina over flisene, som for å lage lite lyd. Hodet, som er dekket av kortklipt mørkt hår, snus stakkato rundt i rommet. Han skanner, han ser seg over skulderen. Blikket er vilt. Fremtoningen får det til å virke som om han blir jaktet av noen, men i høyre hånd har han en bue. Han strammer den, sikter på noe utenfor bildet. Han skyter. Mens jeg ser opptaket igjen og igjen, slår det meg at det er noe sykt og skremmende fremmed med mannen jeg ser i bildet. En jeger skal ikke se ut som han selv er jaktet. 

Den dagen tok Bråthen livet av fem mennesker, og såret tre. Når vold ryster oss, når noen tråkker over en grense, ser man naturlig nok etter forklaringer. 24. juni 2022 kom Buskerud tingrett fram til at forklaringen var sykdom (1). Tilregnelighet handler om hvilke forklaringer som kvalifiserer til å bli holdt ansvarlig, og hvilke som gjør at man unnskylder.

I strafferetten koker det ned til enten det du kan omtale som frihet og fornuft, eller hvem som kan ansees som å være frie og fornuftige i sine handlinger.

sier Linda Gröning, professor i strafferett ved Universitetet i Bergen. I prinsippet er spørsmålet om hvem som handler fritt og med fornuft uavhengig av psykiatriske diagnoser. Gröning understreker at tilregnelighet, altså spørsmålet om hvem som er frie og fornuftige, er en normativ sosial konstruksjon. Prinsippene er filosofiske, allmennfolkelige, eller mellommenneskelige, ikke psykologiske og medisinske, fortsetter hun.

Siden 1800-tallet har riktignok psykologiske og medisinske sakkyndige fått stadig større plass i norske rettssaler. Målet med psykologisk forskning er å samle empirisk kunnskap for å kunne forklare mer av hvorfor vi er som vi er, og gjør som vi gjør. Kan nevrovitenskapen og psykiatrien forklare hvorfor noen dreper, og kan slik kunnskap være grunnlag for å utvide hvem vi skal unnskylde?

Skyld og sykdom

Tilregnelighet i jussen er et normativt filosofisk spørsmål om hvem vi burde unnskylde. Normative spørsmål har ikke fasit, og er på den måten forskjellig fra vitenskapelige spørsmål i psykologisk forskning. Altså kan ikke vitenskapelig kunnskap alene gi gode svar på normative spørsmål. Riktignok er kunnskap om psykiske lidelser, og om nevrovitenskapens spindelvev av synapser og aksoner selvfølgelig relevant for det normative spørsmålet. Dette erkjenner rettssystemet, og det er innbakt i utilregneligsprinsippene. Likevel er det betydelige prinsipielle forskjeller mellom juss og psykiatri, og enkelte vil hevde at loven ikke holder tritt med ny psykologisk kunnskap.

Hvis man leser saker om tilregnelighet i media, kan det virke som personer er utilregnelige. Slik er det ikke i rettssystemet. Det juridiske utilregnelighetsbegrepet har røtter i regnskap, og handler om en person kan tilregnes sine handlinger. Det viktigste vilkårene for tilregnelighet er at man kunne og burde handlet annerledes. Psykologiske sakkyndige har vurdert at Bråthen har diagnosen paranoid schizofreni (1). Derfra har jurister gjort en vurdering, men det er ikke diagnosen som gjør at Bråthen er utilregnelig. Årsaken er at en slik langvarig lidelse med stor sannsynlighet innebærer at han i gjerningsøyeblikket var i en tilstand som gjør at man ikke kan tilskrive skyld.

Strafferetten bryr seg bare om handlinger. Du straffes ikke for hvem du er, det er helt grunnleggende - og det gjelder også tilregnelighetsreglene. Tilregneligheten vurderes på det tidspunktet når du har begått forbrytelsen. Det betyr at du kan være tilregnelig dagen før, og utilregnelig når du kommer i fengsel, sier Gröning.

Hun understreker videre at tvil og usikkerhet i slutningene man trekker om utilregnelighet i gjerningsøyeblikket, basert på psykiatriske vurderinger i ettertid, må synliggjøres og kommuniseres tydelig av de sakkyndige.

Det blir det ikke alltid. Videoen fra overvåkningskameraet har en smittende urolighet. Etter hvert som jeg sitter på rommet mitt og trykker “spill av igjen” bare én gang til, beveger blikket mitt seg raskere enn jeg liker, som jeg er utsatt for en skjelven stråling fra PC-skermen. Mens jeg med flakkende blikk observerer mannen med det flakkende blikket på skjermen blir jeg blir jeg mer sikker. Mannen er syk. I Kongsbergsaken fremstår det som om partene også var sikre, det var enighet om utilregnelighetsdommen (1). Ofte er det ikke så lett å ta en beslutning. I flere saker fremstiller psykologiske sakkyndige resultatene fra den psykiatriske kartleggingen nærmest som en oppdaget sannhet, som gir fasit på tilregnelighetsspørsmålet. Men det psykiatriske skillet mellom frisk og syk er i likhet med det juridiske spørsmålet om tilregnelighet en normativ sosial konstruksjon. Selv om psykologiske klinikere og forskere sine meninger om tilregnelighet er basert på målinger og data, er de fortsatt meninger som til syvende og sist er fundert på hvor man mener grensen skal gå.

Hvordan skal man kunne si noe om sinnstilstanden på Bråthen i gjerningsøyeblikket? Det flakkende blikket, og den paniske stive gangen gir hint om fragmentering og sykdom, litt som at krusninger på overflaten kan vitne om voldsom bevegelse i dypet. Men bunnen forblir mørklagt, og sinnstilstanden utilgjengelig og bortgjemt.

Så når strafferetten sier at den er interessert i sinnstilstanden i gjerningsøyeblikket, står man overfor et metafysisk problem. Det er umulig å få tilgang til andres tanker. Det er her diagnoser kommer inn. Det finnes ulike prinsipper i utilregnelighetslæren som knytter gjerningspersonens medisinske og psykiatriske tilstand til straffeansvar.

Det psykologiske prinsipp vektlegger sammenhengen mellom den medisinske og psykologiske tilstanden og evnen til tilstrekkelig frihet og fornuft for skyldevne i gjerningsøyeblikket. Det medisinske prinsipp vektlegger bare grad av sykdom i vurderingen, ikke den tenkte virkningen sykdommen har på psyken. Det blandede prinsipp er en variant av de to. I Norge har lovgivningen historisk vært basert på et medisinsk prinsipp, altså har grunnlaget for utilregnelighet vært beskrevet medisinsk og biologisk. I praksis kan riktignok lignende argumentasjon brukes for de tre prinsippene (2).

Ikke lenger psykotisk

Etter lovendring i oktober 2020 er det tre tilstander i gjerningsøyeblikket som kvalifiserer for skyldfraskrivelse (3). Den første er en såkalt «sterkt forstyrret sinnstilstand», tidligere het denne psykose. Det er dette kravet Bråthen oppfyller. De fleste saker som ender med en utilregnelighetsdom er grunnet “en sterkt forstyrret sinnstilstand”.  Den andre er «sterk bevissthetsforstyrrelse». Det kan for eksempel være: «søvngjengertilstander, visse febertilstander, epileptiske tilstander og tåketilstander i forbindelse med hodeskader». Generelt husker man ikke noe fra disse tilstandene, og man er regnet som «å ikke være i kontakt med sitt vanlige selv».

Den tredje er «høygradig psykisk utviklingshemning», tidligere var grensen for skyldevne lagt til et funksjonsnivå tilsvarende en IQ på 55 eller lavere. Og retten skal vurdere skyldevne for de med diagnosen «l ettere psykisk utviklingshemning», som faller mellom 55 og 70 (3). Omtrent én av tusen mennesker har en IQ under 55, mens omtrent 2% av befolkningen er under 70. Ifølge ICD korresponderer dette omtrentlig til en tolvåring med normal intelligens (4)

I Norge er kriminell lavalder 15 år. Rettsstaten har kommet frem til at sinnet er umodent, og dermed ikke kan holdes ansvarlig for de kriminelle instruksene den gir til kroppen. Flere studier av den norske fengselspopulasjonen viser at rundt 10% har lettere psykisk utviklingshemning, altså en IQ under 70 (5). Hva skyldes overrepresentasjonen?

I straffeloven er frihet og fornuft forutsetninger for å være tilregnelig, det blir omtalt som distinkte begrep. Enkelte nevrovitenskapelige forskere mener at de ikke egentlig kan skilles: mangel på fornuft gjør ufri.

Kan fri vilje bortforklares av vitenskap?

I de aller fleste kriminelle handlinger står personer ovenfor et valg, og valgte feil. En forutsetning for å være tilregnelig er fri vilje. Robert Sapolsky, en av verdens fremste forskere i primatologi og nevrovitenskap, er uenig. Han er determinist og argumenterer for at den frie viljen (eller mangel på den), befinner seg i prefrontal korteks (6).

Den har med planlegging, impulskontroll, emosjonell regulering og slike ting å gjøre. Hvis man sitter og har lyst til å gjøre noe, men lar være fordi det er lurt, så kan man takke prefrontal korteks. Altså kan man hevde at den juridisk relevante evnen til å kunne handle annerledes ligger her. Så hva skal man tenke om skylden til de som tar feil valg? Det kan hevdes at det gir like lite mening å klandre en person med lav evne til å gjøre det riktige valget på grunn av en underutviklet prefrontal korteks, som det gjør å klandre en person med epilepsi for skaden hun forårsaker i det hun kollapser i bakken. Én dag vil man ha en like god forståelse for det biologisk determinerte grunnlaget for begge. Fri vilje er biologi som ikke er oppdaget enda, hevder Sapolsky (6).

Med tiden vil vi oppdage mer og mer biologi.  Hva betyr det for rettssystemet?

Utgangspunktet for all atferd, enten lovlydig eller kriminell, ligger i det uendelig kompliserte flettverket av nevroner og synapser. Ingen har identiske koblinger, og har dermed ulike forutsetninger for å ta gode valg.  Prefrontal korteks er den siste delen av hjernen som modnes, så den er følgelig veldig sårbar til faktorer utenfor barnets kontroll.  Allerede i dag vet man for eksempel at å vokse opp i fattigdom fører til økt nivå av kortisol, og videre en prefrontal korteks som er underutviklet (6). Det gir lite mening å klandre barn for dårlig valg av foreldre, oppvekstsvilkår, og DNA-et man er født med.

Nevrovitenskapen peker altså mot at skade og underutvikling av prefrontal korteks burde være sentralt i tilregnelighetsspørsmålet. Linda Gröning utdyper om hvorfor psykisk utviklingshemning sjeldent fører til utilregnelighetsvurdering, sammenlignet med “sterkt forstyrrede sinnstilstander”, som psykose.

det tror jeg sammenfalt veldig mye med den folkelige oppfatningen av å være «gal». Det er veldig synlig, veldig tydelig, ikke noe man tar feil på. … Det er åpenbart at det den personen har forestillinger om, ikke stemmer med det vi andre har. Mens de som er kognitivt svekket ikke alltid er like synlig.

På papiret er spørsmålet om en gjerningsperson er syk, og spørsmålet om han er strafferettslig ansvarlig ulike. Men nettopp fordi juridisk tenkning rundt tilregnelighetsspørsmålet har opphav i folkepsykologiske perspektiv, ser grad av åpenbar sykdom ut til å henge sammen med å bli vurdert som utilregnelig. Nevrovitenskapen hinter mot at denne intuisjonen er feilslått. Hvis forskere som Robert Sapolsky hadde fått viljen sin ville langt flere med psykisk utviklingshemning sluppet straff. Men å erklære noen utilregnelig kan ha vanskelige etiske implikasjoner. Det kan virke som den folkepsykologiske oppfatningen jeg tok meg selv i å kjenne på mens jeg fikserte på videoopptaket, faktisk har noe for seg.

Etisk krøll

Fra et strengt logisk perspektiv virker det som Sapolsky har et poeng, lovgivningen ser ut til å være inkonsekvent. Hvis grunnen til at man unnskylder barn er umodenhet, burde man ikke da unnskylde voksne med samme modenhetsnivå? Av både etiske og praktiske grunner er dette imidlertid ganske vrient.

Mennesker ønsker å ha sin frie vilje og rasjonalitet i behold. Selv om det fra én synsvinkel er humant og forståelsesfullt å unnskylde mennesker for handlinger man ikke kan noe for, er det også umyndiggjørende. Det er ille å bli dømt for noe man ikke kan noe for, men kanskje det er verre å bli stemplet som ufri?

Det er ikke så rart at folk flest forstår paranoid schizofreni som en biologisk sykdom man ikke har kontroll over, og at man ikke kan straffes for det man gjør i psykose, akkurat som med epilepsi. Espen Andersen Bråthen er åpenbart fremmed, skremmende, og syk. Fra et allmennfolkelig perspektiv fremstår det som «trygt» å vurdere ham som ufri og utilregnelig, for hans åpenbare sykdom plasserer han i en annen kategori enn oss friske.

Funksjonsnivå og utvikling av prefrontal korteks er derimot et spektrum alle – også de som utvikler lover - befinner seg på. Gitt at utilregnlighetsnormen er smal, og på grunn av det medisinske prinsipp er knyttet til den allmenne oppfatningen av hva som er “sykt”, er det mer etisk ullent å vurdere psykisk utviklingshemmede som utilregnelige. 

Hjernen er altså bortgjemt i hodeskallen, og er opphavet til alt mennesker gjør, fra det grusomme til det gledelige. Vitenskapen vil få stadig mer kunnskap om hvordan individuelle forskjeller påvirker forutsetningene vi har til å ta frie og fornuftige valg. I en slik fremtid ser vitenskapen ut til å bortforklare fri vilje.

Et rettssystem som reflekterer denne kunnskapen burde i teorien reflektere denne enorme kompleksiteten i individets flettverk av nevroner og synapser, men det lar seg vanskelig gjennomføre i praksis. Gröning forklarer:

Utgangspunktet for strafferetten er at de fleste menneskelige og sosiale fenomener er meget komplekse. Og de aller fleste ting i den virkelige verden er ikke enten eller. Du er ikke enten god eller ond, du er ikke enten skyldig eller uskyldig, du er ikke enten umoden eller moden …  men så er problemet at når strafferetten skal operere som et praktisk system, som tar beslutninger med konsekvenser, så er det mye kategorisk. Hvordan skal man omsette erkjennelsen av virkelighetens kompleksitet i et system som du skal kunne bruke for noen praktiske formål?

Utover den praktiske umuligheten ved å utforme et system som tar høyde for det unike med hvert individ sin hjerne, er også forutberegnelighet viktig. Det handler om at man skal kunne vite på forhånd om man kan straffes eller ikke.

Det er en vanlig antagelse om at mer empirisk kunnskap gir bedre grunnlag for å gjøre gode normative vurderinger av hva som er rettferdig.  Men det er ikke åpenbart om en fornying av strafferetten i tråd med nye nevrovitenskapelige funn vil være en utopi eller en dystopi. I og med at det virker vanskelig å tenke dimensjonalt rundt tilregnelighet, vil man risikere et fremtidig rettssystem som plasserer mennesker i kategorier eller kaster. Den ene er ufri, syk, og utilregnelig; den andre er fri, frisk, og tilregnelig.

De som har de mest kriminelle genene, eller oppvekstvilkårene, vil på den ene siden unnskyldes alt, for forskning viser at de ikke kan noe for det. Enkelte vil hevde at en slik fremtid er human. Men ut ifra en slik determinisme kan man også ende opp med å frihetsberøve mennesker som ikke enda har begått et lovbrudd for å beskytte samfunnet. Er det så utopisk?